Idag har Klassekampen en ny, dobbeltsidig artikkel (samt forsiden) med kritikk av Oslo Freedom Forum. Det er viktigere for avisen å kritisere arrangementet enn å høre hva deltagerne har å formidle.
Klassekampens oppslag handler om kritikk fra Utenriksdepartementets menneskerettighetsseksjon før OFF 2012 gikk av stabelen. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre valgte å opprettholde pengestøtten til arrangementet, mens nåværende utenriksminister Espen Barth Eide i år valgte både å doble pengestøtten samt selv å holde en innledning på arrangementet.
Kritikken fra UD
er i artikkelen innledningsvis oppsummert slik:
«Ønsket om å kutte båndene til HRF og Oslo Freedom Forum handlet ifølge Utenriksdepartementets dokument om en rekke bekymringer rundt følgende:
* HRFs og Oslo Freedom Forums «verdigrunnlag, støttespillere og profil», og det faktum at HRF styres av personer med tette bånd til miljøer langt til høyre i USA.
* At organisasjonen bidrar til å underminere FN og FNs definisjon av menneskerettigheter.
* At «flere tidligere innledere er kritisert for grove menneskerettighetsbrudd» og at «flere har brukt konferansen til å framføre budskap som er problematiske i en menneskerettighetskontekst».
* At konferansens budsjett på rundt ti millioner kroner «sikrer at konferansen uansett kan holdes, men UDs bidrag legitimerer dens budskap».»
OFF og HRF For kritisk til FN
Det fremgår av Klassekampens artikkel at det norske utenriksdepartementet ikke liker de organisasjonene Human Rights Foundation og Oslo Freedom Forum samarbeider med, og at organisasjonen og konferansen har lagt seg på en linje som er kritisk det arbeidet FN gjør for menneskerettigheter.
Klassekampen skriver: «Anbefalingen om å avslå søknaden om pengestøtte begrunnes også med at HRF og Oslo Freedom Forum «synes aktivt å distansere seg fra (og til dels underminere) FN-baserte normer og prosesser».
Fagfolkene skriver at «konferansens verdigrunnlag skiller seg klart fra norsk menneskerettighetsprofil» og at HRF sitt «syn på menneskerettighetene og på FN er sterkt avvikende fra norsk utenrikspolitikk».
Blant annet mener UD at HRFs «omdefinering av menneskerettighetenes normative grunnlag står i strid med Verdenserklæringen, FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter». Departementet framhever også et nært samarbeid mellom HRF og «den tendensiøse og lite troverdige UN Watch».» (Lenken i sitatet er lagt inn av Liberaleren, red.anm).
Det er verdt å merke seg at Utenriksdepartementet synes Oslo Freedom Forum ikke er et godt nok arrangement til å fremme arbeidet med menneskerettigheter. Spesielt sammenlignet med FN. FNs menneskerettighetsråd har heldigvis blitt utsatt for kritisk søkelys. Les f.eks Liberalerens artikkel om da Norge ble innvalgt i rådet, som for en stor del består av diktaturer og autoritære regimer. Er det virkelig dette rådet som ifølge Utenriksdepartementet gjør en så fabelaktig innsats for å fremme menneskerettigheter?
Hvilke rettigheter er viktigst?
Det er en kjent sak at det er strid mellom folk på den politiske høyre- og venstresiden om hvilke menneskerettigheter det bør legges vekt på. Når venstresiden unnskylder og bortforklarer brudd på menneskerettighetene i land som Cuba fremheves gjerne sosiale rettigheter og goder (helsestell, utdannelsesnivå og utryddet analfabetisme).
Det er ikke overraskende at Klassekampen, som i mange år har hatt Cubas diktator Fidel Castro og Venezuelas autoritære leder Hugo Chavez som idoler på den internasjonale politiske arena misliker et arrangement som Oslo Freedom Forum. Men kan virkelig tak over hodet, mat i maven og klær på kroppen erstatte muligheten til å bytte ut sine makthavere, fritt og åpent kritisere saker og forhold man er uenige i? Er ikke ytringsfrihet og frie valg selve forutsetningen for et fritt samfunn? Er folk i Cuba, Nord-Korea, Venezuela og China mindre verdt enn nordmenn – siden det er greit å bortforklare at disse ikke lever i frie samfunn?
Organisasjonene UD misliker
og som HRF og OFF samarbeider med, er ifølge notatet Klassekampen idag gjengir: Acton Institute for the Study of Religion and Liberty og Cato Institute. Sistnevnte vil være kjent for det norske liberalistiske miljøet. Ed Crane fra Cato deltok bl.a på Oslokonferansen i 1988 (arrangert av Oslo FpU og FrPs Utredningsinstitutt – FUI (forlengst nedlagt)).
UD kritiserer «amerikansk preg» og gaveposer
I notatet fra UD som Klassekampen gjengir, opplyses det at Menneskerettighetshuset trakk seg fra samarbeidet med OFF, pga for mye amerikansk preg på konferansen: ««veldig amerikansk styrt fra en stab i New York som ikke er menneskerettighetsforkjempere selv – eller har særlig erfaring med menneskerettighetsarbeid».»
Også gaveposer til deltagerne trekker UD frem i sitt notat: «ikke er avhengig av UDs finansielle støtte og at konferansen er «svært kostbar med elementer man kjenner igjen fra amerikanske veldedighetsarrangementer». I notatet trekkes det blant annet fram at det i 2011 ble delt ut dyre gaveposer.»
Siden jeg har deltatt på Oslo Freedom Forum siden 2011 kan jeg opplyse at det bokstavelig talt tyngste bidraget i gaveposene er bøker. Blant bøkene deltagerne har fått er Nothing to Envy: Ordinary Lives in North Korea av Barbara Demick, selvbiografien Little Daughter skrevet av Zoya Phan fra Karenfolket i Burma, selvbiografien The Road of Lost Innocence av Somaly Mam fra Kambodsja (vår anmeldelse finner du her), og flere (NB! Listen over bøker delt ut vil bli oppdatert).
Hva forstår UD om hvordan OFF fungerer?
Det er grunn til å stille spørsmålet, når UD ifølge notatet Klassekampen gjengir, kritiserer hvem OFF/HRF samarbeider med, arrangørenes medarbeiderstab: «Human Rights Foundation er i liten grad kjent i det internasjonale menneskerettighetsmiljøet og det er vanskelig å danne seg et godt bilde av organisasjonens aktiviteter.» og en at OFF-folkene er en gruppe mennesker «som ikke er menneskerettighetsforkjempere selv – eller har særlig erfaring med menneskerettighetsarbeid».»
Og ikke minst kritiserer UD at OFF har et «ensidig fokus på enkeltskjebner/ofre og mangler konkrete målsettinger».»
Liberaleren har skrevet følgende om hvordan Oslo Freedom Forum fungerer:
«For det viktige arbeidet på Oslo Freedom Forum er ikke nødvendigvis talene som holdes i plenum, men nettverksbyggingen og utveksling av erfaringer og ideer som foregår i løpet av de 3 dagene arrangementet pågår. Over luncher og middager. På hotellrom og andre steder. Og når et er gått og det er tid for et nytt OFF er det nye talere, nye konflikter og nye folk å lære av. Og lære bort noe til.» (Intervju med Tutu Alicante fra Ekvatorial-Guinea).
«For noe av det mest unike med Oslo Freedom Forum er nettverkene som dannes og bygges her. Dissidenter, aktivister, flyktninger og journalister møtes, diskuterer. Utveksler erfaringer og ideer. Slik gjør de kampen for menneskerettigheter sterkere og ikke minst mer kreativ.» (Møte med de som utfordrer makten, foran årets konferanse).
For mye fokus på enkeltskjebner?
Dèt påstår utenriksdepartementet. Og dette skrev jeg efter å ha vært på pressekonferansen før årets arrangement:
«Hver og en av talerne, og deltagerne, har sin historie å komme med. Sin sak å søke oppmerksomhet om og støtte til. Og de har bare to – tre dager å gjøre det på. Det sier seg selv at ikke alle stiller først i køen i møtet med mediene. Men kanskje knytter de kontakter som gjør dem litt mindre utsatt når de er tilbake i hverdagen, og som gjør dem mer kreative i sin motstand mot denne verdens diktatorer.
Fordelen med Oslo Freedom Forum er ikke bare at den kan streames live, at du kan følge den på Twitter @OsloFF – men de enkelte talernes bidrag filmes og gjøres tilgjengelige på nett. Slik gjøres erfaringer og ideer tilgjengelig for alle – alltid.
Mest magisk er det likevel å være tilstede.»
UDs egen prestisje
har Klassekampen, i sin iver efter å sverte Thor Halvorssen, glemt å ha in mente. For det norske utenriksdepartementet har selv vært involvert i fredsprosesser rundt om i verden; meglingen mellom Israel og palestinerne, på Sri Lanka og andre steder. Men hvordan har det egentlig gått med disse prosjektene? Ikke så bra. Burde UD da bidra til å sverte andres menneskerettighetsarbeid?
Liberaleren har bare sett Klassekampens sitater fra UD-notatet om Oslo Freedom Forum. Men det forundrer ikke at UD er så opptatt av FN. For norske myndigheter virker det som om FN nærmest ikke kan gjøre noe galt eller bør utsettes for kritikk overhodet. Men sammensetningen av FNs «menneskerettighetsråd» burde fått norske myndigheter til å våkne opp av den romantiske FN-søvnen de altfor lenge har befunnet seg i – og se seg rundt.
Hva utenriksdepartementet burde gjøre
er å sette seg ned med talerne (og deltagerne) på Oslo Freedom Forum og høre på deres historier. Så kan de stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre for å bidra? Hvordan kan vi løfte ditt land og de kritikkverdige forholdene som er der høyere opp på den internasjonale politiske agendaen?
Thor Halvorssen og Oslo Freedom Forum har bidratt til å gi en rekke personer og organisasjoner en scene, en mikrofon og et publikum. Det er bare så synd at hverken norske myndigheter eller norsk presse er særlig interesserte. Det er et fåtall konflikter og land i verden som får oppmerksomhet i Norge.
Obligatorisk for utenrikskomiteen
Stortingets utenrikskomite reiser på dyre turer rundt om i verden, men kunne egentlig bare melde hele komiteen på neste års Oslo Freedom Forum. Da får de sjansen til å snakke med de virkelige heltene i vår tid – og kanskje få et annet fokus på arbeidet for menneskerettigheter i verden enn det som har vært tradisjon i Norge. Enda bedre hadde det vært om Thor Halvorssen rett og slett hadde invitert hele komiteen til å delta.
Er det noe håp for «menneskerettighetsseksjonen» i UD? Sannelig om jeg vet. Så lenge de har sitt FN-oppheng og egen prestisje øverst på agendaen kan de lite lære av OFF. Legger de bort prestisjen, er det kanskje håp.
Og hva med Klassekampen? Hvis journalistene hadde møtt deltagerne på Oslo Freedom Forum hadde avisen fått nok stoff til å fylle sine spalter med utenrikstemaer for et år fremover. Minst. Men der i gården er det jo bare forsvaret av Cuba, Venezuela – og Syria (!) som betyr noe.
—
Les også: Heksejakten på Oslo Freedom Forum
Blant deltagere på Oslo Freedom Forum som Liberaleren har intervjuet er:
Tutu Alicante fra Ekvatorial-Guinea
Perus tidligere president Alejandro Toledo
Gilbert Tuhabonye fra Burundi
Thomas Glave fra Jamaica
Og naturligvis: Thor Halvorssen
Hjemmesider:
