Igår plantet Marte Michelet en flammende rose – og den holdt straks på å drukne i en stri strøm av brun kloakk.
Marte Michelet, kommentator i Dagbladet er gravid. Barnefaren heter Ali Esbati og kom til Sverige ni år gammel som flyktning fra krigen mellom Iran og Irak.
Michelets flammende rose er hennes kommentarartikkel «Heretter er det personlig» – og den brune kloakken er leserkommentarene til kommentaren på Dagbladets nettside. Kommentaren fikk flest leserreaksjoner i Dagbladet igår.
Michelets kommentar er ingen saklig, analytisk kommentar om hvorfor investor Jens Ulltveit-Moe og FrPs Christian Tybring-Gjedde tar feil i sine påstander om det flerkulturelle norske samfunnet. Ulltveit-Moe omtalte nylig innvandrere fra den 3.verden som et «nettotap» for Norge, mens Tybring-Gjedde på FrPs landsmøte fremstilte Groruddalen i Oslo som en getto på randen av borgerkrig. Ulltveit-Moe mener at innvandringen fra den 3.verden underminerer velferdsstaten fordi mange av dem som kommer tilbringer få år i arbeidslivet fordi de havner på trygd. Tybring-Gjedde mener integreringen av spesielt muslimer har slått feil. Jeg kan også slenge på hans partikollega og stortingskollega Per Willy Amundsen – som omtaler muslimer som late. Fordi færre innvandrere fra muslimske land enn fra andre land er i arbeid her til lands.
Michelets kommentar kan sammenlignes med en hunnløves brølende forsvar for sitt (ufødte) barn, i en situasjon der få ønsker barnet født og de fleste ser barnet som en konstant trusel mot dét samfunnet de kjenner og ønsker at skal fortsette å eksistere.
Velferdsstaten for fall?
Brochmann-utvalget la nylig frem en omfattende rapport. Michelet skriver at «Arne Myrdals våte 80-tallsdrøm om innvandrerregnskap utrolig nok er blitt virkelighet.» Bak de tørre tallene, tabellene og analysene ligger en alvorlig virkelighet. Den ene er reell nok; vil Norge klare å opprettholde sine skattefinansierte velferdsytelser? Det kommer an på om ytelsene holdes under kontroll. Og om det norske samfunnet klarer å finansiere ytelsene. Velferdsstaten slik vi kjenner den idag kan stå for fall. Noe må gjøres. Og det må gjøres nå, mens det er mulighet til det.
Michelet og jeg er sikkert uenige om mye når det gjelder velferdsstaten. Jeg mener vi har råd til å individualisere velferdsordningene. Folk bør ta mer ansvar. Altså bør ytelsene begrenses, og avskaffes. Overlates til deg og meg. Det skulle ikke forundre meg om Michelet er dypt uenig.
Vi er nok sikkert begge enige om at innvandring er et gode, det er nødvendig – og at det å bevege seg over de strekene på kartet som kalles grenser er en menneskerett. Men vi er nok uenige om i hvilken grad de som kommer skal ha samme rettigheter som de som bor her. Det kan sikkert hende at vi er uenige om hvem som bør få komme til Norge, så lenge velferdsytelsene ikke begrenses.
Det kan godt hende at vi også er uenige om integreringspolitikken. Hva som bør gjøres for at et flerkulturelt Norge skal fungere, uten at Tybring-Gjeddes beskrivelser blir en virkelighet flertallet nikker gjenkjennende til.
Jeg opplever imidlertid Michelets skarpe ord i gårsdagens Dagbladet som følelser jeg også kjenner meg igjen i – på vegne av mine barn.
Innvandrerfiendtlig klima?
Jeg forsøkte meg på en leserkommentar igår, og ble straks irettesatt. For i likhet med Michelets ventede barn har mine barn foreldre som er norske og utenlandske. Men disse regnes ikke inn i SSBs statistikker over innvandrere. Men betyr det at mine og Michelets bekymringer på vegne av våre barn er unødvendige?
Nei, naturligvis ikke.
Jeg vet ikke hva Michelet kommer til å gjøre, men mine barn har fornavn og efternavn som viser både norske og utenlandske aner. Mine to har en hudfarve litt friskere enn nordmenn flest, men ikke så frisk at de vil bli stemplet som «innvandrer» ved første øyekast.
Personer med fremmedartet utseende og utenlandskklingende navn har utfordringer både på arbeidsmarkedet og boligmarkedet. I tillegg kan de oppleve at utesteder nekter dem adgang. Møter de norske foreldre av Christian Tybring-Gjeddes kaliber når de deltar på fritidsaktiviteter som fotball etc. kan de risikere å bli beskyldt for å la sitt «utenlandske» temperament løpe av med seg, eller forsøke å bruke sin «kultur» til å true til seg fordeler etnisk norske barn ikke kan gjøre. Altså at de er «unfair» i sin utøvelse av sine fritidsaktiviteter.
Mine barn er ikke så gamle, men har lært å presentere seg for fremmede. Som reaksjon når de sier navnet sitt kan de risikere å bli spurt «hvor kommer du fra?», og hvis de svarer at de er norske kan de risikere at oppfølgeren er «men hvor kommer du egentlig fra?» eller «hvor kommer foreldrene dine fra?» Spørsmål som kan virke uskyldige, men som kan gi grobunn for forskjellstenkning og efterhvert for stempling. Alt de gjør som ikke er «typisk norsk» vil bli forklart med etnisitet, kultur – eller for noens tilfelle med religion. Slik vil de, allerede fra de er ganske små, bli minnet om at de egentlig ikke hører til her. Senere kan det komme beskyldninger om at de ikke er flinke nok til å tilpasse seg. Her er det glidende overganger. Jeg skal ikke påstå at det på nytt vil ende i noen krystallnatt – eller at det blir yrkesforbud. Men påstander om at man tar arbeid fra andre kan fort komme. Det er mange måter å få folk til føle seg uvelkomne på.
Jeg har gjort mitt for at mine barn skal kunne komme inn på boligmarkedet, uten at deres navn skal hefte ved dem. Slik kan andre foreldre i samme situasjon også gjøre.
Siden mine barn ikke har to foreldre som begge er fra utlandet, slipper de muligens å bli stemplet som «nettotap». Det samme gjelder Michelets datter. Men min ektefelle og hennes svigerforeldre kan risikere å møtte leve med påstander om å representere et nettotap for det norske samfunnet. Og bli konstant mistenkeliggjort. Jobber de nok? Får de trygdeytelser som ikke er berettiget? Slik mistenkeliggjøring kan bryte ned selv den sterkeste.
Jeg deler ikke Michelets karakteristikk av Jens Ulltveit-Moe. Jeg har ingenting imot milliardærer. Samfunnet trenger dem også. Men selv milliardærer kan ta feil. Og jeg mener Ulltveit-Moes premiss er feil: Jeg er ikke for å opprettholde velferdsstaten. Jeg mener hver enkelt av oss i større grad må ta ansvar for vårt eget liv. Og jeg mener skattefinansierte ytelser skal knyttes til forpliktelser. Som å arbeide, betale skatt – og i noen tilfelle til statsborgerskap. Ulltveit-Moe vil begrense innvandringen. Jeg vil begrense velferdsstaten.
Christian Tybring-Gjedde (og Per Willy Amundsen) er en ganske annen sak. Jeg bor øverst i Grorudddalen – og jeg ser ingen tegn til gryende borgerkrig. I motsetning til hans sannhetsvitner.
Jeg bor i et borettslag som absolutt har et flerkulturelt preg. Det er ikke dette som skaper spenningene hos oss – men alderssammensetningen; pensjonister og småbarnsfamilier. Unger av alle kulturer og kulører leker sammen. Foreldre samarbeider om transport til å og fra fritidsaktiviteter. Vi deltar på skoleavslutninger og diskuterer på foreldremøter.
Jeg deler ikke Tybring-Gjeddes bekymringer for at hvite og kulørte mennesker kan bo sammen, jobbe sammen og reise på buss, bane og vei sammen. Det finnes folk som oppfører seg dumt, og folk som oppfører seg ordentlig. Det gjelder overalt. Mine erfaringer med diskriminering har jeg i hovedsak fra China. Det er pussig, men det virker som om nordmenn setter pris på naboer, kolleger og andre som man blir kjent med. Uavhengig av hvor det er fra.
Det er de man ikke kjenner som ofte blir gjenstand for stereotypier, mistenkeliggjøring og eventuell fiendtlighet. Kosovo-serberne som ble kastet ut av Norge før jul ifjor var godt integrert i lokalsamfunnet i Finnmark. Deres norske naboer slo ring om dem. Familien Navrud fikk støtte fra nordmenn som var indignert over hvordan byråkratiet hadde behandlet dem. Byråkratiet er vår felles fiende – uansett hvem som blir utsatt for skjemavelde og småkonger. Nordmenn kan være skeptiske til det som er nytt og til det som er fremmed. Men kunnskap og kjennskap kan forvandle skepsis til fortrolighet og vennskap.
Spørsmålet er om man skal la kunnskapløshet og skepsis vinne. Eller om man skal ta sjansen på det ukjente.
For to hundre år siden sto nettopp innvandrere og deres efterkommere i første rekke da landets grunnlov ble utformet i løpet av fem hektiske uker på Eidsvoll. Det var innvandrere som gjorde Bergen til vår fremste handelsby, og som utviklet gruveindustrien. Intet samfunn er statisk. Ingen kultur har et evig og uforanderlig definert innhold.
Marte Michelet, Jens Ulltveit-Moe, Christian Tybring-Gjedde og jeg er ikke alene om å se de endringene som det norske samfunnet gjennomgår. Men vi har åpenbart helt forskjellige erfaringer, redsler – og forventninger – til hva som kommer til å skje.
Utfordringene finnes!
Det finnes helt klart utfordringer når et samfunn som har vært etnisk relativt homogent endrer seg til å bli etnisk og kulturelt mangfoldig. Utfordringen er å håndtere de endringene vi mener er positive, og si klart ifra om hva som er uakseptabelt.
Velferdsordningene er ikke hugget i sten. Samfunnets økonomiske bærekraft er heller ikke noen garantert størrelse. Å legge forholdene til rette for at enhver skal få brukt de evner, talenter og mulighetene han eller hun har vil være til gavn for oss alle. Å sørge for at vi alle klarer oss mest mulig på egen hånd er den beste håndsrekning vi kan gi – både til de som kommer og til de som bor her.
Det som er viktig er ikke hudfarven, etnisitene eller religionen – men de verdiene hver enkelt har. Ulltveit-Moe er bekymret for velferdsstatens fremtid. Han burde være bekymret for alle innvandrere som ikke får benyttet kompetansen sin, og som dermed ikke får bidratt til den verdiskapningen Ulltveit-Moe så gjerne vil ha.
Jeg er bekymret for mine barns fremtid på bolig- og arbeidsmarkedet, og for deres sosiale liv med en utelivsbransje som et opphengt i etnisitet og kultur som noe negativt.
Vi er nok alle bekymret for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykkelse. Jeg tror ikke utfordringene er uløselige – men noen av dem har enklere svar enn andre.
Ulltveit-Moes kalkulator mangler åpenbart noen tall, men det kan man alltids gjøre noe med. Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen sier de frykter hva som skjer med samfunnet. Men deres bidrag kan sammenlignes med pyromanen som heller bensin på bålet. Selv vil de nok fremstille seg som den som lager brannforskrifter for Det norske hus.
En rose – til Marte Michelet
Michelet avsluttet sin kommentarartikkel slik: «Jeg kan ikke verne min ufødte datter mot det syke, innvandrerfiendtlige klimaet hun skal fødes inn i. Men jeg kan si til henne at jeg ikke sto og så på når de prøvde å gjøre henne til B-borger. Jeg håper du vil kunne si det samme.»
Det er bra at hun står opp for sitt ufødte barn. Og for alle fødte barn – også mine. Jeg håper at Marte Michelet ikke tror Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen er representative for nordmenn flest. Jeg tror ikke at de gjør det.
Sammen skal vi vinne kampen mot fordommer, uvitenhet – og politiske pyromaner. Det flerkulturelle samfunnet trenger noen som står opp og forsvarer det – samtidig som vi bekjemper alt som kan føre til at huset råtner opp.
Din kommentarartikkel var en flammende rose, Marte Michelet – for ditt og mine og alle de barn i Norge som representerer fremtiden. En farverik fremtid. Et engasjement det står respekt av – uavhengig av eventuell uenighet på visse områder.
Derfor fortjener du en rose tilbake.
Andre som kommenterer samme sak:
Barnefaren Ali Esbati
