Hun har bodd ulovlig i Norge i åtte år, og ikke fulgt opp pålegg om å reise ut av landet. Hun utgir bok om livet som papirløs innvandrer og holder foredrag. Men likevel er hun og hennes støttespillere i sjokk over at politiet velger å effektuere utreisevedtaket.
Igår kveld ble den ulovlige innvandreren Marie Amelie (25) pågrepet efter et foredrag på Nansenskolen på Lillehammer. Grunnen politiet oppgir er nettopp at hun er her ulovlig, og ikke har fulgt opp pålegg om å reise ut av landet. Personer som har fått avslag på søknad om asyl eller oppholdstilladelse blir bedt om å reise ut frivillig. Hvis de motsetter seg dette blir de utvist, og da kan politiet effektuere utvisningsvedtaket ved å pågripe den enkelte, og transportere vedkommende ut av landet.
Marie Amelie utgav boken «Ulovlig norsk», og ble av det tidligere SV-tidsskriftet Ny Tid ifjor kåret til «Årets nordmann». Hun har begynt å holde foredrag om sin situasjon. I motsetning til andre som også oppholder seg ulovlig i landet har Marie Amelie valgt å holde en høyere og mer synlig profil. Det er mulig hun og hennes støttespillere trodde bokutgivelsen, kåringen fra Ny Tid og medieoppmerksomheten skulle sikre henne mot at politiet skulle effektuere utvisningen. Men hvorfor skulle det være forskjell på henne og andre som oppholder seg ulovlig i landet?
Unik tilknytning til Norge, ifølge advokaten
Hennes advokat, Brynjulf Risnes, uttaler til VG at han «tror tidspunktet for pågripelsen kan ha vært nøye planlagt av politiet.» Til NRK uttalte han i dag tidlig at Marie Amelies sak er helt spesiell, og hun har en unik tilknytning til Norge.
Har hun det? Ifølge VG kom hun til Norge i 2002 som 16-åring. Foreldrene hadde da tatt henne med seg fra Russland, via Finland. Da de flyktet (fra Kaukasus) var hun 12 år. Hun har bodd i Norge i 8 år, utdannet seg og tatt mastergrad. Alt uten lovlige identitetspapirer, bankkort etc.
På NRKs nyhetssending idag tidlig var det debatt mellom hennes advokat og statssekretær Pål Lønseth (Ap). Sistnevnte poengterte at hun fikk avslag på opphold, at hun sendte en begjæring om omgjøring, men denne var avslått av UNE. Ifølge advokaten var avslaget på opphold opprinnelig gitt til hennes foreldre, og hun som mindreårig ble omfattet av dette avslaget. Hun har ikke fått behandlet sin sak uavhengig av foreldrene.
Ogå Amnesty International har uttalt seg om pågripelsen. John Peder Egenæs uttalter til VG: «Hun kom hit som mindreårig, og har vært i Norge hele livet.» Det siste er åpenbart feil, siden hun var 16 år da hun kom hit.
Kjæresten Eivind Trædal har via Dagbladet publisert et brev der han forteller om sine tanker og følelser, med en oppsummering av Marie Amelies liv. Der skriver han at hun under arrestasjonen insisterte på å gå inn i politibilen selv. «Hun har tross alt fulgt loven til punkt og prikke.». Men sannheten er at det har hun jo ikke. Hadde hun det, ville hun ikke vært i Norge.
Kjæresten har også uttalt seg til NRK, og der opplyses det at han og Marie Amelie også er samboere.
Aftenposten har samlet en rekke sterke reaksjoner på pågripelsen.
Vårt Land mener på lederplass at pågripelsen stiller SV sjakk matt, og er i strid med nordmenns rettsfølelse. Jeg tror mange nordmenn vil ha sympati med hennes store innsas for å bli norsk men ikke nødvendigvis er like klare til å akseptere at et utvisningsvedtak ikke skal følges opp.
Venstre vil endre loven; mindreårige skal få automatisk asyl
Til Dagbladet sier Venstres nestleder Helge Solum Larsen at lovverket bør endres; «.. slik at mennesker som kommer til Norge som barn, slik Amelie gjorde, ikke omfattes av myndighetenes avgjørelser som rammer foreldrene.»
En sympatisk tanke. Men da må Helge Solum Larsen også forklare hva som skal skje med de mindreårige som ifølge Venstres mening automatisk skal ha asyl. Barn har rett til foreldre. Skal disse mindreårige ha rett til å få familiegjenforening med sine foreldre? Det er påstått at foreldre ofte skyver ungene foran seg, for å få asyl. Nå kan ungene trekke foreldrene efter seg, fordi Venstre mener ungene automatisk skal ha asyl.
Det meningsløse lovverket – og praktiseringen av det
Når alt det ovenstående er lest, tror du kanskje at jeg støtter lovverket som gir grunnlaget for pågripelsen og utsendelsen av det. Men det gjør jeg ikke.
Jeg – og Liberaleren – er for åpne grenser. Fordi det hører til individets naturgitte rettigheter å søke lykken. Problemet er å skille mellom mennesker som søker å forbedre sin livssituasjon, og de som rømmer fra forfølgelse og/eller mener de har et behov for beskyttelse. Grunnen til at man må skille mellom ulike kategorier er fordi kategori vil avgjøre hvilke rettigheter den enkelte skal ha når, og hvilke utgifter den enkelte vil påføre oss som betaler skatt.
Norge har forpliktelser iht. internasjonale avtaler når det gjelder både flyktninger og asylsøkere. Hvis man har flyktningestatus, eller blir vurdert å ha et behov for beskyttelse har man krav på opphold i Norge. Personer som flykter fra noe er mindre «klare» for en ny tilværelse enn de som aktivt søker et bedre liv. Flyktninger og asylsøkere som rømmer fra forfølgelse og krigs-/krisesituasjoner eller diktaturer kan slite med traumer og psykiske problemer. De kan være mindre istand til å klare seg selv, enn de som søker efter arbeid. Flyktninger og asylsøkere er med andre ord en større integreringsmessig utfordring – og utgiftspost.
Arbeidsinnvandrere derimot, søker til et nytt sted for å forbedre sin situasjon. De kommer med et ønske om å jobbe og gjøre en innsats. Ved å gjøre en innsats for å forbedre egen situasjon bidrar de også til samfunnet. Med kompetanse, arbeidsinnsats, betaling av skatt etc. For disse er det naturlig å integrere seg i samfunnet de kommer til i den grad at de fungerer godt nok til nettopp å forbedre sin livssituasjon. De kommer ikke nødvendigvis med traumer etc fra sitt opprinnelsessted. Integreringsmessig bør man ønske seg innvandrere fremfor flyktninger og asylsøkere.
Men i Norge er det bom stopp for arbeidsinnvandrere. Det har det vært siden 1975. En endring kom i 1992, med EØS-avtalen. Hver gang EU utvides med nye medlemsland får flere personer tilgang til det felles-europeiske arbeidsmarkedet.
Samtidig har personer som får oppholdstilladelse i Norge rett til familiegjenforening. Det samme gjelder norske statsborgere som gifter seg med utenlandske statsborgere, Det er naturligvis vilkår for gjenforening (forsørgerevne etc). Jeg er f.eks gift med en person født og oppvokst i utlandet – og som ikke ville vært her uten å være gift med meg. Mange såkalt etnisk norske treffer livsledsager gjennom arbeid, studier eller ferie i utlandet.
«Innvandrer» er et sekkebegrep som rommer mye. Min erbødige påstand er at Norges innvandringspolitikk er den motsatte av hva den burde være. Av forskjellige grunner trenger Norge mer arbeidskraft – ikke mindre. Vi trenger både spesialister og personer som kan ta hvilken som helst jobb.
Samtidig er den norske velferdsstaten så omfattende at når Norge tar imot flyktninger, og innvilger opphold på humanitært grunnlag, eller politisk asyl, eller har personer som ikke har rett til opphold men samtidig ikke kan returneres til opprinnelsesland, så øker statens utgifter – uten at de som kommer nødvendigvis vil klare å komme eller stå i jobb så lenge at de klarer å gi staten en nettogevinst i form av skatter og avgifter som utligner summene som er brukt.
Rent økonomisk tenkt burde Norge ta imot flere arbeidsinnvandrere, men færre flyktinger og asylsøkere. Myndighetene kan naturligvis stramme inn på ytelsene fra velferdsstaten. Man kan også vedta strengere regler for familiegjenforening. I siste instans kan Norge velge å si opp internasjonale avtaler som forplikter til mottak av flyktninger og asylsøkere. Eller man kan lage en politikk som i størrre grad tar sikte på å hjelpe folk der de er, fremfor å hente dem hit. Man får mer for pengene, rett ut sagt.
Bytte av kø
Venstre har tidligere lansert et forslag som går ut på å «bytte kø». Dette er et forslag jeg har sansen for. Det betyr at personer som søker om asyl eller opphold på humanitært grunnlag, og der det i løpet av saksbehandlingen blir klart at ikke oppfyller vilkårene, kan få tilbud om å bytte kø. Det vil si at istedenfor å få avslag på asyl/opphold på humanitært grunnlag kan man få innvilget arbeids- og oppholdstilladelse.
Marie Amelie er ikke den eneste med avslag og utvisningsvedtak som myndighetene har måttet sende ut med makt. Nylig ble Kosovo-serbere, i flere tilfeller godt integrerte barnefamilier, satt på fly og returnert til Serbia. Ingenting venter dem hverken i Kosovo eller i Serbia. I Norge var de godt integrerte i sine lokalsamfunn (bl.a i Finnmark). Hjerteskjærende scener der små barn ble hentet midt på natten av uniformert politi og satt på fly ut av landet ble vist for åpne kameraer.
Myndighetenes begrunnelse var den samme da som nå; vedkommende oppfyller ikke vilkårene og har fått avslag, har motsatt seg frivillig hjemreise – og må derfor hentes med tvang. Argumenter om at de er godt integrerte, har arbeid og bidrar til fellesskapet både med innsats og skattepenger blir betraktet som irrelevante.
Vi har eksempler på utenlandske eksperter som ikke finner veien gjennom UDIs byråkrati og skjemavelde, og må reise ut av landet. Andre land står i kø for å ta imot den kompetansen som Norge kaster ut.
Også i tilfellet Marie Amelie hevdes det at hun under normale omstendigheter kunne kommet til Norge med sin ekspertkompetanse. Men det er altså en kompetanse som er opparbeidet i Norge under ulovlig opphold.
Jeg mener at Norge må snu helt om på prioriteringene når det gjelder innvandring: Flere arbeidsinnvandrere. Hvordan flyktninge- og asylpolitikken skal omlegges blir en annen sak. Men man bør altså gjøre ett grep nokså umiddelbart; gi asylsøkere mulighet til å bytte kø og bli arbeidsinnvandrere – når det er åpenbart at de ikke fyller vilkårene for beskyttelse. En slik omlegning ville kommet også Marie Amelie tilgode.
Andre omtaler av saken:
SVs stortingsrepresentant Snorre Valen på egen blogg
Nils August Andresen på Minerva
Anne Siri Koksrud på Minerva
Hans Rustad hos Document.no skriver om agendaen til dem som dytter Marie Amelie frem i rampelyset
ToreO, fylkesordføreren i Sør-Trøndelag på egen blogg
Rita Karlsen hos Human Rights Service
Vampus mener politikerne må gjøre jobben sin (og endre regelverket)
Snoen på Minerva resirkulerer artikkel om at arbeidsinnvandring er kjernen, ikke forskjellsbehandling av Marie Amelie
