Carl I. Hagen blir Oslo FrPs ordførerkandidat. Ifølge Hagen selv vil han bli helt annerledes som ordfører enn som partipolitiker. Vil vi få se en helt ny Hagen?
Carl I. Hagen offentliggjorde tidenes minst hemmeligholdte beslutning igår; han stiller som ordførerkandidat for FrP i Oslo. Selve nominasjonsmøtet er ikke før i februar, men ingen tviler på at Hagen får ja til det han ber om. Dermed kan han starte valgkampen lenge før Arbeiderpartiet, som fortsatt ikke er blitt enige med seg selv om de skal gjøre nok et forsøk med Rune Gerhardsen. Høyre kan naturligvis markedsføre gjenvalg for Fabian Stang – men han vil være bundet av sin ordførerrolle.
Skille mellom partipolitikeren og ordføreren
Carl I. Hagen er selv veldig bevisst på at det skal være et skille mellom FrP-politikeren og ordføreren Carl I. Hagen. Det er betimelig å stille spørsmål om skillet først skal vise seg idet Carl I. Hagen muligens blir valgt til ordfører – eller skal vi få se eksempler i valgkampen på at Hagen har format til å være ordfører? Isåfall må Hagen tone ned FrP’eren i seg.
Carl I. Hagen er vel Norges mest omstridte politiker de siste tiårene. Det finnes knapt dem han ikke har lagt seg ut med, både utenfor og innenfor eget parti. Å tro at han skal skifte ham over natten, efter å ha vært såpass omstridt og utskjelt partipolitiker i flere tiår, er i overkant naivt. Men undre har skjedd tidligere.
Trøbbel for Høyre
Hagen betyr trøbbel for Høyre. Erna Solberg og partifellene i Oslo kan rynke på nesen av lokale størrelser som Christian Tybring-Gjedde og hans virkelighetsfjerne nostalgi. Men ingen vet som Carl I. Hagen hvor grensen går mellom oppriktig bekymring for utviklingen av det flerkulturelle Oslo, og formuleringer der velgerne hører et helt annet budskap enn Carl I. Hagen sier at han vil gi.
Oslo Høyre har også vært det farverike Høyre, og homo-Høyre. Fabian Stang er også farverik, og klarer å fremstå som folkelig nok til å overta rollen som en godt likt Høyre-topp i hovedstaden. Han har så og si arvet rollen fra Erling Lae. Mens Laes egentlige arvtager er byrådsleder Stian Berger Røsland. Han fremstår så langt som langt mer grå og anonym. Den egentlige kampen kommer da til å stå mellom Hagen, Stang – og kanskje Rune Gerhardsen.
De farverike Høyre må fremstå slik for å være et attraktivt parti i hovedstaden. For FrP gjør det ingenting å appellere til kun de hvite velgerne i Groruddalen – og i resten av byen. Det er ikke vanskelig å spå at der FrP vil tjene velgere på å uttrykke bekymring for situasjonen i Groruddalen – og hele byen for den del (hva angår kriminalitet og utttrygghet) – kommer Høyre til å tape velgere som ikke helt kan se for seg farverike Høyre fortsette å regjere med et FrP som skal profitere på integreringspolitikken.
Blåblått flertall
av Høyre og FrP er Carl I. Hagens mål. Men som nevnt over kan FrPs fremgang gi tilbakegang for Høyre. At de to partiene regjerer sammen nå, har lite å si for hvordan det blir fremover. De to deltar i et mindretallsbyråd, som er avhengig av samarbeid med sentrum. Det er Venstre som sitter på vippen. Dette betyr at de to partiene, og spesielt FrP, må legge bånd på seg. Vittige tunger har sagt at FrP i Oslo administrerer både en kollektivsatsning og mange andre vedtak de egentlig er motstandere av.
Hagen vil som ordførerkandidat være på utsiden av det samarbeidet som nå foregår mellom Høyre og FrP for å styre byen. Han kan komme med en rekke utspill og forslag som skal styrke et såkalt blåblått samarbeid – uten å måtte ta hensyn til Venstre. Mens samarbeidet i byrådet går sin gang vil Hagen være i den rollen han liker best; outsideren som vil være statsmann.
Høyre har allerede måttet si nei til utspill fra Hagen, bare få timer efter at han lanserte sitt kandidatur. Utspillene handler om hvordan et blåblått samarbeid skal sementeres allerede før valget. Høyre ønsker naturlig nok å se an valgresultatet.
Fremover er det saksutspillene som vil komme fra Hagens hånd. Oslo FrPs valgkamp vil handle om Hagen. Han vil overskygge lokale kandidater, og gi dem en drahjelp de bare kunne drømme om. Men det er vanskelig å vokse i Hagens skygge. Det vil kandidatende få erfare. I den grad de blir spurt om sin stillingstagen til noe, vil det være om de er enige eller uenige i Hagens siste utspill. Men man får jo tro at de vil ha det slik. Ønsket om Hagen som ordførerkandidat skal visstnok være unisont, internt i FrP.
Utfordringer for de ikke-sosialistiske partiene
Hagens gjeninntreden i Oslo-politikken byr på utfordringer for alle de ikke-sosialistiske partiene. Oslo er vel den av de store byene der FrP har lengst erfaring i å styre. Og i å samarbeide, både med Høyre og med sentrumspartiene. Med Hagen tilstede vil klimaet endre seg.
Venstre i Oslo har vært krystallklare på to forhold: Man deltar ikke i et formalisert samarbeid med Frp, f.eks i byråd. Og: Man er et ikke-sosalistisk parti. Derfor bidrar man ikke til at sosialistene får makt i hovedstaden.
Med Hagen i en nøkkelrolle vil Venstre bli utsatt for et sterkt press. En avtale mellom Høyre og FrP om at sistnevnte får ordførervervet mot at Høyre beholder byrådslederen, vil gi Venstre hodebry. Carl I. Hagen kan ha vist veien ut av uføret. Da de såkalte gymsalkameratene foreslo et byråd av H, Venstre og KrF i 1995 – og sosialistene fremmet sitt alternativ – valgte FrP å fremme sitt eget forslag til byråd. Dermed slapp man å stemme alternativt. Rune G.’s byråd ble sittende en stund til, mens opprøret i Oslo Høyre førte til at sentrum ble ofret til fordel for FrP. Venstre (evt. sammen med KrF) kan gjøre noe lignende. Forutsatt at de blåblå ikke har rent flertall.
Stebarnet Oslo
Oslo er hovedstaden landet ikke vil ha. Verdiskapning skjer ikke i Oslo. I Oslo sitter derimot makten og administrerer det som skjer av positive ting i resten av landet, men som sørger for at det ikke skjer så mye positivt. Oslo har så mange innbyggere på grunn av sin rolle som hovestad at byen trenger mindre overføringer fra staten enn resten av landet. I Oslo bor folk så tett at de ikke trenger midler til å få til et fungerende samferdselsnett.
Med Carl I. Hagen som sentral politiker i hovedstaden kan mye av ovennevnte vrangforestillinger og skjevfordeling få et fortjent søkelys. Hagen kan bidra til å skape debatt rundt hovedstadens rolle. Han kan stille spørsmålet om Oslofolk er mindre verdt enn folk i resten av landet, siden hovestaden behandles så stemoderlig. Dermed kan han også få skapt en konfliktlinje mellom FrP på den ene siden og de rødgrønne partiene i regjering på den annen. Noe som igjen vil skape problemer for de rødgrønne partiene i Oslo. Enten så er de med på ranet av egen by, eller så har de ikke noe gjennomslag hos sine partifeller på riksplan.
En debatt om hvordan hovedstaden behandles vil være viktig for Oslo. Om det gir noe resultat i form av bedre behandling, er en helt annen sak. Jeg har for lenge siden tatt til orde for et «opprør i sør», som bør omfatte ikke bare Oslo men også Akershus, Østfold, Vestfold og Buskerud. Fylkene rundt Oslo-fjorden får langt mindre ressurser pr innbygger over statsbudsjettet enn resten av landet. Carl I. Hagen kan være mannen som makter å reise denne debatten.
Hagen kan ta opp spørsmålet i forbindelse med kommunevalget, og påpeke at blir det ikke endringer i løpet av de to neste årene bør både Oslofolk og folk i andre nærliggende fylker gjøre alvor av opprøret ved stortingsvalget i 2013.
Mobilisering for Siv
Siv Jensen ble den som overtok Carl I. Hagens livsverk i 2006. I 2009 skulle hun stå på egne ben. Hun holdt stillingen, men erobret ikke nye skanser.
Tidligere var det Carl I. Hagen som ikke klarte å holde seg til langsiktige strategier. Nå er det grunnplanet i FrP som er utålmodige. FrP er fortsatt største opposisjonsparti i tre år til. Høyres gallupvekst kan være en boble. Det er tre år til neste valg. De rødgrønne kan gjennvinne initiativet, styrken og samholdet – eller Ap kan frigjøre seg fra SV og SP. I mellomtiden står FrP støtt. Siv Jensen kan konsentrere seg om langsiktig merkevarebygging. Ha kontakt med ulike velgergrupper og deres interesseorganisasjoner. Bygge ut FrPs organisasjon ennå mer. Jobbe målbevisst i Stortinget for både egenmarkering og samarbeid med Høyre.
Men akilleshælen er likevel Oslo. Hovedstaden er blitt et smertensbarn for FrP. Partiet har dårligere resultater der enn de burde være, sammenlignet med resten av landet. Skal FrP løfte seg må partiet styrkes i hovedstaden. Hvem andre enn den gamle partihøvdingen kan bidra til et slikt løft?
Nye spenninger
på ikke-sosialistisk side generelt, og mellom H og FrP spesielt , kan bli resultatet av Hagens gjeninntreden i politikken. Fokuset på hovedstaden kan bli øket, og FrP kan få et efterlengtet løft i Oslo. Det siste er ikke minst viktig med tanke på stortingsvalget i 2013.
Det mest spennende blir likevel å se om Carl I. Hagen kan klare å vise en helt ny side av seg selv.
Se også Gunnar Stavrum på Nettavisen: FrP ødelegger idyllen
Jan Arild Snoen hos Minerva: Savn og ambisjon
Vampus: Fra klovn til respektert ordfører
