Jeg lar ideologi ligge i bunn for partivalg, men lar saker, mavefølelse og ballasten fra 25 års politisk virke telle med når jeg bestemmer meg for parti. I 1985, 1989 og 1993 stemte jeg FrP. I 1997, 2001 og 2005 stemte jeg Venstre. Avgjørelsen om hvilket parti som skulle få min stemme iår var en av det vanskeligste jeg har tatt siden 1993, men det foreligger tre hovedgrunner for mitt partivalg. Det var personvern, det flerkulturelle Norge, og hvilken statsministerkandidat jeg oppfattet som mest troverdig.
Som jeg skrev igår kan man, selv om man legger ideologien til side og vurderer kun efter kombinasjonen av arbeidsbetingelser og løftebrudd, konkludere med at den rødgrønne regjeringen ikke fortjener gjenvalg.
Dette har imidlertid ikke hatt noe å si for mitt partivalg. Jeg ville aldri stemt på Ap, SV eller SP uansett. Jeg har fortsatt tilgode å møte en liberalist som gjør det, eller noensinne har vurdert å gjøre det.
Jeg er ikke en av dem som lar valgkampen avgjøre mitt partivalg, men jeg er opptatt av at valgkampen skal gi den som lar saker, løftebrudd eller inntrykk av politikernes troverdighet avgjøre partivalget skal få et godt nok grunnlag til å foreta et opplyst og bevisst partivalg. Mange valgforskere og noen politikere stempler årets valgkamp som kjedelig, fordi regjeringsspekulasjoner var det eneste altoverskyggende temaet. Problemet er at hvis et tema blir dominerende så skygger dette for at folk som er opptatt av andre temaer får dette godt nok opplyst i valgkampen. Det blir efter min mening galt å vurdere valgkampen efter hva vi ser på TV, eller i riksavisene. Det finnes regional- og lokalaviser, TV-kanaler og radiostasjoner. Internett, gjennom partienes egne sider, Facebook, blogger og twitter er blitt nye kanaler. Vi aner foreløbig ikke hvor mye velgerne har brukt dette, og i hvilken grad det har hatt innvirkning på partivalget – og avgjørelsen om stemme eller ikke. Å kalle årets valgkamp for kjedelig utfra hva som har foregått på TV blir et altfor snevert fokus.
Årets dominerende tema har likevel hatt betydning for mitt partivalg, og det var like før partiet jeg har gitt min stemme de tre siste valgene fikk meg til å bytte parti, på grunn av de manglende avklaringene om hva partiet egentlig kommer til å gjøre. Jeg skal utdype dette nedenfor.
Mitt partivalg er Venstre, også ved årets valg. Det var et vanskelig valg, det vanskeligste siden jeg i 1993 valgte å stemme FrP til tross for at partiets formann Carl I. Hagen på direkten i valgkampen avskaffet partiets pillar gjennom 20 år; skattepolitikken. Det ble da også siste gang jeg stemte FrP.
Jeg har tre hovedgrunner for å stemme Venstre:
Personvern. De som har fulgt Liberaleren de siste 18 – 19 månedene vet at jeg har vært svært engasjert i spørsmålet om EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov. Venstre er et av to partier som har programfestet å bruke EØS-avtalens reservasjonsrett mot direktivet. Det andre er SV (som for meg er et helt uaktuelt partivalg). Vel har FrP et landsstyrevedtak om det samme, men jeg stoler ikke på at FrP og Høyre (som også har mange direktiv-motstandere i sine rekker) tør å ofre EØS-avtalen på personvernets alter om nødvendig. Men det gjør Venstre. Som også har en omfattende, gjennomtenkt og bra politikk på personvern generelt. At partiet i Bondevik II-regjeringen tillot romavlytting er en sort plett på partiets personvernrulleblad. Om det hjalp å ha en liberaler som justismiister vet jeg ikke. Det jeg ser er at Knut Storberget fulgte opp evalueringen som Dørum satte som betingelse for å åpne for romavlytting. Og Storberget stanset dette tiltaket da evalueringen konkluderte med at tiltaket var i strid med Grunnloven. Men Ap har ennå ikke konkludert om datalagringsdirektivet, og har heller aldri sagt nei til et eneste EU-direktiv. Min konklusjon er at på ikke-sosialistisk side er det kun Venstre jeg stoler på i dette spørsmålet.
Det flerkulturelle Norge. Jeg stemmer i Akershus, og Venstre har en flerkulturell kandidat på 2.plass. Som er kampplass. Et godt valg, ca 3000 stemmer over resultatet fra 2005, gir Abid Q. Raja fast plass på Stortinget. På gallupene for Akershus som kom i helgen står han på dørteskelen til Stortinget. Raja har gjennom sin utrettelige og svært synlige deltagelse i offentlig debatt over et tidsrom på mer enn 10 år gitt det flerkulturelle Norge et ansikt. Han er en liberaler der andre oppfattes som konservative og «uten norske verdier». Norsk er morsmålet, og han snakker språket klart og utvetydig der de som gikk før ham snakket gebrokkent. Ikke til deres forkleinelse, men fordomsfulle lyttere lar språket være barrieren når de ikke egentlig er interessert i å høre. Den som vil kjenne nærmere til Rajas bakgrunn (og mange standpunkter), kan lese den selvbiografiske debattboken «Talsmann» (Aschehoug, 2008).
Som liberalist anerkjenner jeg at samfunnet ikke er statisk, men endrer seg over tid. Menneskets medfødte rettigheter er retten til liv, til personlig frihet og søken efter individuell lykke. Personlig frihet og søken efter lykke kan ikke la seg stanse av landegrenser. Jakten på lykke gir dog ingen rett til å leve på andres bekostning. Et samfunn der ulike kulturer møtes og blandes, tar opp i seg elementer av flere kulturer. Likevel skal grunnleggende verdier om individuell frihet bestå også i et samfunn dit det kommer mennesker opprinnelig født og oppvokst i mindre frie samfunn. Det er min urokkelige overbevisning at frihetens ideer er sterke nok til å overleve. Såsant vi ikke er likegyldige til at andre ideer vokser frem. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, slaveri og vold skal hverken unnskyldes eller forsvares. Den/de ansvarlige skal pågripes, dømmes efter rettsstatens prinsipper, og få sin straff. Samtidig skal ikke religion, hudfarve elle etnisitet brukes som grunnlag for noen kollektiv fordømmelse av individer som har dette til felles med gjerningspersonen(e).
Vi trenger noen som kan snakke åpent om utfordringene ved det flerkulturelle samfunnet, uten å henfalle til kollektivistisk tankegang og spille på fordommer og manglende kunnskap for å skaffe seg oppslutning. Vi trenger noen som kan si at det flerkulturelle samfunnet er positivt, og kommet for å bli, snarere enn å være et nødvendig onde som skal ha dårlige vekstvilkår fremover. Vi trenger klare holdninger og verdier, et vennlig smil og en åpen hånd snarere enn en knyttet neve og skulende blikk.
Abid Q. Raja kan være en slik person, hvis han blir innvalgt på Stortinget. Han er den eneste liberaleren av de kandidatene med flerkulturell bakgrunn som har sjanse til å bli innvalgt. De står på listene til Ap, Høyre og SV – alle i Oslo.
Å krysse landegrenser er en naturlig konsekvens av de medfødte rettighetene til individuell frihet og jakten på personlig lykke. Den som ikke klarer å erkjenne at et flerkulturelt samfunn er en konsekvens av disse frihetene, og derfor noe naturlig og grunnleggende positivt, burde ikke kalle seg liberalist. Og fortjener heller ikke min stemme.
Statsministerkandidat og regjeringskonstellasjoner. For meg er dette faktorer og hensyn underordnet ideologien, verdisynet og enkeltsaker som er viktige for meg. Ved dette valget må det likevel telle med, fordi det foreligger to alternative regjeringskonstellasjoner på ikke-sosialistisk side, og tre partier som nærmest utelukker hverandre fra makt. Det ene alternativet er FrP alene (eller sammen med Høyre), det andre alternativet er Høyre, Venstre og KrF. Jeg skriver rekkefølgen bevisst, for jeg håper KrF blir det minste partiet i en slik konstellasjon.
Skulle FrP og Høyre finne på å samarbeide vil de få store problemer, både når det gjelder den økonomiske politikken, kultur og innvandring for å nevne noe. Og så skal de efterpå klare å bli enige med Venstre og KrF. Det er en nærmest uoverkommelig oppgave. De som mener det finnes fellesgods mellom de fire partiene har sikkert rett, men for meg fortoner det seg som for spinkelt å bygge et stabilt samarbeide på. Og FrP må fremvise helt andre sider av seg selv, for at en slik regjering skal kunne overleve særlig lenge. Hvis de har disse sidene. Evnene til å samarbeide over tid, til å være forutsigbare, og finne frem til troverdige løsninger.
Høyre, Venstre og KrF (sistnevnte skulle jeg gjerne vært foruten) kan fint klare å danne regjering, men må enten finne sammen med et uforutsigbart og fornærmet FrP – som dessuten kan være like stor eller større enn regjeringspartienes partigrupper tilsammen. Det ville krevet personer med samarbeidsevner av dimensjoner vi ikke har sett i Norge tidligere. Et fornærmet FrP kunne med full rett hevde at forskjellen på en slik regjering og den foregående (eller en av Ap alene) ikke er spesielt store. Og dermed sendt en Solberg-regjering i armene på Ap. Eller åpne for en Ap-regjering.
Jeg har forsøkt å få svar, først og fremst fra Lars Sponheim, men også fra Siv Jensen og Dagfinn Høybråten, om de passivt ville se på at en regjering de ikke er en del av, ble dannet – eller om de aktivt ville forhindre dannelsen av en slik regjering, ved å peke på Jens Stoltenberg og Ap isteden. Jeg har tilgode å få svar, eller klare å tolke svarene utvetydig. Jeg beklager dette sterkt, for jeg mener at velgerne har krav på svar. Jeg er en ikke-sosialistisk velger som ønsker en ikke-sosialistisk regjering. Da forventer jeg ikke å ende opp med Ap og Jens Stoltenberg. Men det er risikoen jeg løper ved å stemme Venstre denne gangen. Jeg har innsett at jeg må leve i uvisse.
Så hvorfor stemmer jeg ikke like godt på Høyre? Fordi partiet ikke er gode nok på personvern. Fordi partiet ville blitt juniorpartner i en regjering med FrP. Fordi FrPs økonomiske politikk ikke oppmuntrer til frihet og ansvar for eget liv. På grunn av FrPs negative syn på det flerkulturelle Norge. En stemme til Høyre vil gi FrP mer makt enn godt er, gjennom regjeringsdeltagelse.
Når dette er sagt mener jeg at det er Høyres rett til selv å velge partner, uten at Sponheim og Høybråten skal servere Ap makten på et sølvfat. Da ville alle Sponheims uttalelser om åpenhet og maktbalanse bli tomme fraser.
En FrP/Høyre-regjering burde kunne forholde seg til Stortinget fra sak til sak. Såpass bør også Venstre og KrF kunne innse. Det vil gi de to sentrumspartiene modererende makt.
Når jeg velger å stemme på Venstre, er det i håp om at Høyres Erna Solberg kan bli statsminister i en regjering som forholder seg til FrP fra sak til sak.
Det finnes mange andre grunner til å stemme Venstre. Det gjelder skolepolitikken, og at partiet sammen med Høyre og FrP vil åpne for mer private innslag innenfor områder som helse, skole og eldreomsorg. At næringslivet vil få bedre kår. At formuesskatten, arveavgiften og dokumentavgiften skal fjernes. De som bråker om 12 milliarder i formuesskatt glemmer at de rødgrønne gav Kjell Inge Røkke alene omtrent halvparten så mye. Jeg stemmer naturligvis også Venstre på grunn av de verdiliberale standpunktene. Den verdiliberale delen av de ikke-sosialistiske partiene må styrkes. Høyresidens verdisyn må ikke bli synonymt med FrP og KrFs reaksjonære standpunkter.
Det finnes naturligvis mye jeg er uenig med Venstre i. En partileder for et liberalt parti som sier at private løsninger ikke skal fortrenge offentlige, bør gå og vaske munnen sin. Slik snakker ikke en liberaler, efter min mening. Uenigheten gjelder synet på hvor mye hver enkelt av oss skal få beholde av egen inntekt, og slik få større frihet og myndighet til å styre vårt eget liv. Det gjelder landbrukspolitikk, distriktspolitikk og kultur. Når det gjelder de to første tror jeg at V i samarbeid med Høyre og FrP kan finne bedre løsninger enn de rødgrønne, selv om de er langt unna det optimale for en liberalist.
Lars Sponheim, du gjorde valget av parti vanskelig for meg denne gangen. Vanskeligere enn dette bør det helst ikke bli.
Dette er et innlegg i en serie der medlemmene av redaksjonen til Liberaleren redegjør for sitt partivalg.
Bent Johan Mosfjell – Liberalister bør stemme på Det Liberale Folkepartiet
Bjørn Magne Solvik – Jeg stemmer Høyre og elsker Erna Solberg
