Redaktøren har bedt medlemmene i Liberalerens redaksjon redegjøre for valget vi skal ta 14. september. Mitt valg vil bli gjort i ren kjærlighet til Høyres leder, Erna Solberg.
Jeg er sikkert blant de verste høyremedlemmene i hele Norge, men jeg får de vervene jeg vil lokalt. Jeg får ikke vervene i lokalforeningen fordi jeg har gode høyremeninger, men fordi jeg er en arbeidsmaur som får jobben gjort. Lokalt er det godt kjent at jeg er kritisk til den lokale høyreforeningen, og faste lesere av Liberaleren har helt sikkert fått med seg at jeg er kritisk til mange av punktene i Høyres program.
Liberalisme og konservatisme er to motsetninger, men i praktisk politikk er det mulig å forene ideologiske tanker. Jeg kommer fortsatt til å kjefte på Høyre, selv om partiet får min stemme på valgdagen.
Min kjærlighet til Erna Solberg fikk en trang start. Hun var nesten ukjent før hun ble kommunalminister i Samarbeidsregjeringen i perioden 2001 – 2005. Hun fikk tittelen ”Jern-Erna”. Hun var streng og bestemt i asyl- og flyktningpolitikken. For en liberalist som ønsker fri innvandring, er ”Jern-Erna” et motbydende kallenavn. Derfor var jeg betenkt da hun ble valgt som leder av Høyre i 2004.
Som kommunalminister satte hun også fokus på effektivisering i kommunesektoren. Hun ønsket mer ut av hver krone, noe som er nøkkelen for høyrepolitikere som forsvarer kutt i skatter og avgifter. Høyre må utnytte skattefinansierte penger på en perfekt måte, hvis partiet skal innfri løftene om reduserte skatter samtidig som det skal være en gigantisk og god offentlig sektor. På dette området var hun en foregangsperson som kommunalminister, en person som mange politikere bør se opp til.
Som leder av Høyre, har Erna Solberg hatt det tøft. Høyre har slitt, og mange har kritisert ledelsen. Jeg har aldri vært en del av hylekoret, fordi driften av et politisk parti er som et fotballag. Det er et lagspill, og mange må være samkjørte før resultatene kommer. Samkjøringsdelen har Høyre slitt med i mange år, ikke bare under Erna Solberg.
I årets valgkamp har Erna Solberg gitt meg frysninger nedover ryggraden. Jeg har sett TV-debatter, hørt radiodebatter, lest avisartikler og lest e-poster fra partiet. Hun har strålt fra A til Å, så fremst det ikke glipper i timene frem mot valget. Hun har vært fantastisk og det er en glede å skryte når en politiker fortjener skryt. Jeg har blitt forelsket, og jeg håper forelskelsen varer helt til 2013.
Sakene
For medlemmene i Liberalerens redaksjon, er det umulig å finne et parti som deler de synspunktene som vi har. Derfor velger jeg et parti som har en kurs som jeg kan leve med. Høyre har, etter min mening, denne kursen. Det er ingen enkle løsninger, men hardt arbeid. Jeg kan nok ønske meg noen snarveier av og til, men snarveiene er liksom ikke Høyre.
Høyre går til valg på å redusere skatter, og har i denne valgkampen ofte nevnt å avskaffe formueskatten og arveavgiften, samt å heve innslagspunktet for toppskatten til kroner 500 000. Jeg ønsker flere skattereduksjoner, men lever fint dersom skatteløftene innfris.
Høyre ønsker en bedre skole, med fokus på innhold og økt innslag av private skoler. Jeg mener bestemt at kunnskapsnivået må bli høyere om borgerne skal forlate sosialdemokratiet. Økt kunnskap gir konkurransefortrinn for oss som ønsker et systemskifte. Høyres skolepolitikk er god, når det er tverrpolitisk enighet om at dette området skal være skattefinansiert.
Samferdsel er det siste politiske punktet jeg vil trekke frem. Gode veger er viktig for næringslivet, og Høyre er et næringslivsvennlig parti. Høyre i Stortinget regner på nyttekostnaden på hvert prosjekt, og har ingen ting imot bompenger. Når vegene skal være skattefinansiert og være offentlige eiendommer, er nyttekostnad og bompenger gode prinsipp som liberalister bør støtte.
Den lokale kandidaten
I denne artikkelen er det mye om Erna Solberg, min siste kjærlighet. Men det er ikke henne jeg stemmer på. Jeg stemmer på Frank Bakke Jensen, Høyres 1. kandidat i Finnmark.
Bakke Jensen er en kjernekar, men han er en sosialdemokrat som i dag har ordførervervet i en finnmarkskommune. I praktisk politikk er det svært få saker som skiller han fra Arbeiderpartiet. Han står på Høyres program, men gjennomfører i stor grad arbeiderpartipolitikk i Båtsfjord kommune. Det sier litt om hvor pragmatisk høyrepolitikere kan være, og det punktet skjærer meg innerst i hjerteroten.
Jeg har i valgkampen ikke funnet mange saker der Bakke Jensen setter grenser for politikk, og det bekymrer meg litt.
Samtidig er Bakke Jensen en lagspiller. I uroen rundt Erna Solberg, har han alltid forsvart Høyres leder fordi han forstår at politikk og politisk arbeid ikke er soloarbeid. Han tenker langsiktig, og han har nok en våt drøm om et annerledes land med større frihet og mer fokus på eiendomsrettigheter. Det blir min trøst når jeg putter stemmeseddelen med Frank Bakke Jensen og 10 andre finnmarkinger i valgurna.
Jeg håper jeg har gjort et godt valg, og jeg drømmer fremdeles om et annerledes land.
