har fått Fritt Ords ærespris. For «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Ordbruken hennes i debatten om legningsnøytral ekteskapslov kan oppfattes som desperat, frenetisk – og angstbitersk.
Det er ikke sikkert hennes stigmatisering av homofile som personer med krav på trygd som «medfødt ufør» føles som noe bidrag til en «friere offentlig debatt». Hun skal i sin siste bok ha ment at homofile kan sammenlignes med psykisk utviklingshemmede. Derfor kan de ha krav på trygd.
Nina Karin Monsen er såvisst «fri i ordet». Så fritt bruker hun ordene at hun stiller i en helt egen klasse hva angår stempling og stigmatisering av sine meningsmotstandere. Hennes sammenstilling og bruk av ord sammenstiller begreper og invektiver på en slik måte at det skal godt gjøres for motstanderne å se argumentene hennes i skogen av skjellsord.
Monsen er filosof, og en produktiv forfatter. De siste årene har hennes virke (utad) vært viet kampen mot en legningsnøytral ekteskapslov. Den kampen tapte hun, og mener derfor at ekteskap mellom heterofile har mistet sitt innhold. Fordi lovgiverne har redefinert hva ekteskapet er.
I 1978 mottok homo-aktivisten Kim Friele den samme prisen. Dengang kostet det å sloss for at mennesker med homofil legning skulle betraktes som likeverdige borgere i samfunnet. Nå fremstiller Monsen og hennes meningsfeller seg som de forfulgte. Nå vil Friele returnere prisen. Monsen på sin side mener Friele ikke er pålitelig i gjengivelsen av hennes standpunkter.
Nina Karin Monsen og hennes meningsfeller forsøker med sin motstand mot den legningsnøytrale ekteskapsloven å hindre at samfunnet går i mer verdiliberal retning.
Det er fullt forståelig at Kim Friele og andre som har arbeidet hardt – og tålt mye ukvemsord – for at homofile skal bli betraktet som likeverdige mennesker og borgere, reagerer på at en ærespris for bruken av det frie ord går til en person som symboliserer kampen for å skru tiden tilbake, og som gjør sitt beste for å opprettholde stigmatiseringen av mennesker med homofil legning.
Vi er heller ikke særlig imponerte over denne tildelingen fra Fritt Ord. I andre sammenhenger i samfunnsdebatten er det nettopp den religiøse intoleransen som hindrer det frie ordet og den frie debatten, jfr. de tildels voldelige protestene mot publiseringen av Muhammedkarikaturene, og årets debatt om ny blasfemiparagraf.
Kristnes intoleranse og ønske om sensur av religionskritiske ytringer har møtt mye motbør de siste årene, og sjansen for å få gjennomført slike sensurønsker gjennom lovverket er svært små, kommer utfordringen å primært fra annet hold. Toleransen overfor intoleransen som er representert i muslimske miljøer er foreløbig stor hos myndighetene. Samfunnet forventer at den kristne statskirken endrer seg, og fjerner seg så langt fra egen troslære at dens prester skal akseptere å vie homofile par. Islamsk råd i Norge kan ikke engang ta avstand fra dødsstraff for homofile. Uten at det fører til særlig sterke reaksjoner eller fordømmelse.
Det vil ikke være spesielt overraskende om religiøse miljøer generelt vil bli sterkt oppmuntret av at Fritt Ords ærespris går til Nina Karin Monsen. Kampen for å gjøre Norge mindre verdiliberalt, og sende mennesker med homofil legning tilbake i skapet vil nå få fornyet kraft og intensitet.
Jeg må legge til et dessverre.
Liberaleren kjemper både for det frie ordet, og for et mer verdiliberalt samfunn. Vi sloss for individets ukrenkelighet, og for at folk skal få leve sine liv slik de selv vil, så lenge de ikke skader andres rett til samme frihet.
At mennesker med homofil legning med homofil legning er å anse som like gode samfunnsborgere som heterofile og bifile, burde være en selvfølge. Ekteskapet er en lovbeskyttet institusjon, en «juridisk pakke» fra staten, som beskytter to menneskers samliv. At denne beskyttelsen burde være uavhengig av seksulle legning, burde også være uproblematisk. Noen velger å få denne pakken, ved å gifte seg. Noen velger å ikke ha denne lovbeskyttelsen, ved å leve sammen uten å gifte seg.
Som nevnt over nøyer ikke Monsen seg med å angripe Ekteskapsloven med bakgrunn i hennes eget filosofiske syn (og evt. religiøse syn), men angriper også mennesker med homofil legning, for å være «medfødt ufør» nettopp på grunn av deres seksuelle legning.
«Årets prisvinner er et eksempel på at det kan medføre omkostninger ved å delta med selvstendige meninger i en offentlighet som er preget av selvsensur og berøringsangst om brennbare temaer» skriver Fritt Ord i begrunnelsen.
Det er mulig mediene i hovedstaden er dominert av mer verdiliberale holdninger, og at Monsen og hennes meningsfeller føler seg fortrengt og stigmatisert. Men slik er det slett ikke overalt. Den organiserte motstanden mot ekteskapsloven er definitivt markant og systematisk. Det er bare å spørre stortingsrepesentantene – som ble nedrent av brev, sms’er og eposter med både argumenter mot loven, og sjikane. At Monsen møter motbør for sine meninger er en selvfølge i et fritt samfunn. Det vil alltid «koste» å være politisk ukorrekt. Også Liberaleren er politisk ukorrekt. Vi har få med oss i vårt standpunkt om at ekteskapsloven bør oppheves, og folk bør kunne leve med så mange de vil av motsatt, samme eller begge kjønn. Uten at vi føler oss hverken stigmatisert eller at vi betaler noen høy pris for dette og andre standpunkter.
Nina Karin Monsen slår til lyd for en tilbakevendelse til en mer konservativt orientert ekteskapslovgivning, nærmest basert på bibelske oppfatninger av hva ekteskapet er. Noen har av denne grunn kalt henne for en «moralist». Men det går an å ha en annen moral enn Monsen, og likvel ville verne om ekteskapet som en frivillig kjernecelle i oppbyggingen av et fritt sivilt samfunn.
Fritt Ord har fått mye, og velfortjent kritikk for å tildele Nina Karin Monsen æresprisen. Listen over tidligere prisvinnere viser en viss politisk slagside til venstre. Når Fritt Ord først velger en på høyresiden, ble det dessverre den verdikonservative for ikke å si reaksjonære høyresiden.
Liberaleren minner om at det også finnes en verdiliberal høyreside, som overhodet ikke deler Monsens syn på ekteskapet som en ordning utelukkende forbeholdt heterofile.
Liberaleren vil anbefale Fritt Ord å se til en person som holder et skarpt oppsyn med medias manglende evne til kildekritikk. En slik virksomhet kan bidra til at den offentlige debatten blir mer sannferdig, og at kilder brukes kritisk. Kanskje en virksomhet Fritt Ord burde honnere, fremfor å velge noen som med frenetiske angrep på mennesker med en annen legning og angstbitersk argumentasjon forsøker å gjøre samfunnet mindre verdiliberalt.
Vi minner også om at Sejersted (lederen for Fritt Ord) mener at ytringsfrihet ikke er medfødt, men at ytringenes nytteverdig rettferdiggjør den enkelte ytring. Sammenholdt med innholdet i ytringene til Monsen blir hans allerede merkverdige syn ennå merkeligere.
