VamPus har stukket hånden i et vepsebol, når bloggerne feirer seieren over regjeringens forslag til å innskrenke ytringsfrihten. Hun påstår at saken ikke er en triumf for bloggerne.
VamPus påpeker at «Som vanlig var det ikke før debatten ble løftet opp i de tradisjonelle mediene, gjennom oppropet til Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie, at den begynte å ta av. Med flere kjente navn på oppropet nådde man også ut til mainstream.»
Hun sammenligner også vanlige mediers ulike holdning til bloggerne, i Norge og i Sverige. I Norge har medstrømsmediene omfavnet bloggerne, gitt dem plattformer å blogge på, og gjort dem til «klikkhorer». I Sverige, derimot, var det annerledes helt fra starten av; «..svenske medier har vært skeptiske og kvalitetssikret innholdet på blogger de tok inn i varmen».
Dommen over bloggerne i Norge er krystallklar: «Det er få, om noen bloggere, som klarer å sette dagsorden ene og alene via bloggen sin. Man kan få oppmerksomhet rundt saker og starte kampanjer via bloggsfæren, men det er ikke før et kjent navn går ut i media at debatten tar fart.
Om den norske bloggsfæren vil være interessant i valgkampen vil avhenge av bloggernes evne til å avsløre og dokumentere saker som er nyhetsverdige. Å kommentere nyheter er i seg selv ikke nok, selv om man bidrar med nye og gode vinklinger. Så spørs det om det er uavhengige bloggere som sitter med interessant informasjon.»
Hun påpeker også at den bloggeren i Sverige som bidro til å få borgerlige statsråder til å gå av, tilhørte det største opposisjonspartiet.
Hablog (som Liberaleren siterer altfor sjelden) har også en post om dette. Han stiller ihvertfall et åpent spørsmål om regjeringens tilbaketog kan karakteriseres som «Bloggernes triumf?». Han påpeker hvordan medstrømsmedia kom sent på banen, og at Dagsavisens sjefskommentator Arne Strand kom med følgende innrømmelse i Dagsnytt 18: «Vi oppdaget rett og slett ikke saken».
Dagbladet oppsummerte igår saken, på nett, under overskriften «Bloggere senket regjeringens blasfemi-forslag«. Allerede i ingressen kommer konklusjonen: «For første gang var det bloggere som satte den politiske dagsorden i Norge.»
I artikkelen går Dagbladets journalist Gunnar Thorenfeldt gjennom saken fra regjeringen slapp den ut i offentligheten 19.desember og til regjeringen kapitulerte igår morges. Han siterer Jon Hustad i Dag og Tid om hvordan medstrømsmedia ikke grep saken: ««Så hvordan reagerte norsk presse på at ytringsfriheten skal avgrenses fordi han kan føre til konflikter, og at norsk lovverk må endres på grunn av at enkelte innvandrergrupper ikke tåler det samme som trauste, kristne og etniske nordmenn? Med nær total taushet», skriver journalist Jon Hustad i Dag og Tid i artikkelen «redsla for religionskritikk» som kom ut 22. januar.»
Thorenfeldt fremhever at det var annerledes på nettet. Han fremhever at «islamkritiske og verdikonservative nettstedet document.no og nettversjonen til Fri Tanke, avisen til Human-Etisk Forbund, store oppslag.»
Vi skal ikke i denne seierens og eftertankens stund gråte over at han har unngått å legge merke til at Liberaleren ved Bjørn Magne Solvik omtalte saken samme dag som den ble offentlig, og den debatt som fulgte i efterkant av hans artikkel. Flere efterlyste nettkampanjer mot regjeringens forslag, og oppfordret Liberalerens redaksjon til å stille seg i spissen for en nettbasert motstandorganisasjon. Det kom 19 kommentarer/trackbacks til Solviks artikkel.
Synergieffekt som virket
Jeg vil i vurderingen av bloggernes påståtte makt (eller avmakt) fremheve den synergieffekten som har virket i denne saken – men som i andre saker foreløbig ikke har virket.
Bloggere har omtalt saken. Mange bloggere. Gjentatte ganger. Det har blitt laget et opprop man kunne signere på. Det har oppstått en Facebookgruppe. Oppropet, Facebookgruppen og bloggerne har gjensidig lenket til hverandre, og slik «spredt ordet». Dermed har man fått en synergieffekt.
Det som efter min mening var avgjørende for å få politikerne på banen var likevel at oppropet lå på en egen, «proff» side, der man med et par tastetrykk kunne sørge for ikke bare å signere oppropet, men også sende epost til myndighetspersoner. Når politikere og deres ansatte på Stortinget kan omtale 5 – 10 telefonhenvendelser om samme sak som «telefonstorm» (populistenes versjon av klikkhorene blant bloggerne) sier det seg selv at en veritabel strøm av epostmeldinger i innboksen dag efter dag gir et inntrykk av hva velgerne faktisk bryr seg om.
At bloggerne skriver og lenker til hverandre hjelper lite hvis man ikke 1) får myndighetspersoner på banen, og 2) får omtale i medstrømsmedia. Den store mengden av omtale som denne saken fikk i bloggsfæren kombinert med alle henvendelsene til politikerne skaffet tilslutt omtale i medstrømsmedia.
Det tredje momentet er at kjente mennesker i norsk samfunnsliv og -debatt kom på banen. Oppropet til Lars Gule og Nina Hjerpset-Østlie inneholdt navnene som gav ytterligere drahjelp til å nå frem både til Stortinget og til medstrømsmedia.
Synergieffekt som ikke har virket
Liberaleren har engasjert seg sterkt i kampen mot at datalagringsdirektivet skal bli en del av norsk lov. Vi har dratt igang en epostkampanje, bloggeren Vox Populi har dratt igang et opprop med over 10 000 underskrifter, og det er opprettet en Facebookgruppe med over 17 000 medlemmer. Det har også vært omtale av temaet på en rekke blogger, og i medstrømsmedia. Omtalen av temaet startet omtrent på likt begge steder. Vi har også de kjente menneskene (og institusjonene) med på laget; Datatilsynet og/ved Georg Apenes, Personvernkommisjonen, Gisle Hannemyr, og flere aktører i medstrømsmedia.
Det eneste som har skjedd, er at regjeringen har valgt å vente med sin avgjørelse til det foreligger dom i saken som Irland har anlagt mot EU-kommisjonen.
Til tross for en rekke henvendelser til stortingspolitikere har få av dem valgt å tone flagg for at det om nødvendig skal brukes veto fra norsk side mot direktivet.
Jeg forsøkte tidlig å finne ut om det gikk an å sende melding til alle som meldte seg inn i Facebookgruppen, om at de skulle sende vårt tekstforslag på epost til stortingsrepresentantene i sitt fylke. Det viste seg at det ikke gikk, eller at jeg ikke fikk det til. I saken om innskrenkning av ytringsfriheten tror jeg det var svært effektfullt at man på samme side både kunne signere et opprop på nettet, og ved å legge inn sitt navn og sin epostadresse kunne sende epost til myndighetene. Slik skulle vi også ha gjort det. 5 – 10 000 epostmeldinger tror jeg ville vært merkbart for de folkevalgte (hvis vi gjetter på en respons fra mellom halvparten av dem som signerte oppropet til Vox og halvparten av dem som ble med i Facebookgruppen).
Mer om manglende effekt: Da saken var på sitt heteste ifjor var den ikke oppe i resolusjons form på et eneste av partienes landsmøter. Så får vi se om saken kommer opp i noe nær ønsket form i partienes programmer – som skal vedtas denne våren.
Bloggerne og nye medier i valgkampen
Fristet av Obamas kampanje og valgseier i presidentvalget ifjor vil nok både partiene og enkeltpolitikere i større grad enn tidligere bruke nye medier. Enten det er blogger, Facebook, twitter, eller Youtube.
Effekten av alt dette kan det bli vanskelig å måle. Man kan håpe at partienes nettsider blir mer informative og oppdaterte, om ikke mer åpne for debatt. Foran forrige valgkamp satset Kristin Halvorsen på en synergieffekt mellom et tradisjonelt medium som en debatt bok, og et nytt medium – en nettside. Det fungerte ikke, og ble raskt latterliggjort. Vi er ikke bortskjemte med partiledere som skriver debattbøker, men KrF-leder Dagfinn Høybråten har allerede publisert sin bok. Den kommer nok til å bli brukt i valgkampen.
Partiene forsøker å bruke bloggere, og bloggere med tilknytning til partier forsøker i varierende grad å propagandere og forsvare. Men det kan vise seg å være et tveegget sverd. For også partitilkyttede bloggere kommenterer – og protesterer.
Kanskje kan bloggerne snuse opp skandaler, eller må nøye seg med å terpe på brutte valgløfter. Plage kandidatene med vanskelige spørsmål og temaer. Det mangler slett ikke på «oppgaver» å hive seg over. Det kan bli mer krevende å være kandidat enn for få valg siden. Før var bøygen å komme over dørstokken fra kontoret (eller hjemmet) og ut for å mløte velgerne. Nå vil velgerne komme til kandidaten, via nettet. Innboksen på epostkontoen din kan fort signalisere om du er interessant, eftertraktet, omstridt eller utskjelt.
Det vil dukke opp kampanjer blant «vanlige» nettbrukere (på Facebook) for eller mot saker/forslag som politikerne lanserer. Noen eksisterer allerede. Som kampen mot offentlige skattelister, TV-lisensen, og årsavgiften på bil. Disse vil bare i begrenset grad påvirke partier som har tatt standpunkt til disse sakene. Men partiene vil bruke slike kampanjer/grupper til inntekt for sitt syn, og til å rekruttere medlemmer/velgere.
I bloggsfæren ligger også mange gode oppsummeringer og kommentarer om regjeringens gjøren og laden siden den tiltrådte i 2005. De to største er nok denne siste saken, og karikaturstriden. Men det er mer enn nok å ta av, for den/de som vil lage en oversikt, og/eller samle seg opp argumenter. Sannsynligvis langt mer enn hva man vil finne ved å søke i medstrømsmedia.
I den sammenheng passer det med litt egenreklame: Liberalerens redaksjon har påpekt at vårt store arkiv over artikler (og kommentarene til dem) sannsynligvis er nettets største samlede ressurs over illiberale uttalelser, standpunkter og forslag. Det er bare å forsyne seg!
Journalister i medstrømsmedia er generelt lite flinke til å kreditere bloggere for innspill, tips, argumenter og ideer. Men bloggerne har definitivt en rolle å spille. Som den virkelig engasjerte og uavhengige borgermakt.
Det er for tidlig å ta over medstrømsmedias rolle som den fjerde statsmakt. Men nettets borgermakt er kommet for å bli. Så får tiden vise hva vi får å si.
