Idag er det 100 år siden Norges Unge Venstre ble stiftet Studentersamfunnets lokaler i Universitetsgata 26 i Oslo. Liberalerens redaktør var medlem i 6 år. I denne artikkelen ser jeg på mine år i UV, og hvorfor jeg gikk inn i organisasjonen – rett før jeg fylte 30 år.
Formelt feires jubileet i helgen, med et omfattende program. Jubileumsboken Demokratiets avantgarde lanseres imidlertid på selve stiftelsesdagen. Liberaleren kommer med en anmeldelse av boken.
Inn for å påvirke
Selv meldte jeg meg inn i Unge Venstre 07.desember 1994. Som noen av Liberalerens lesere vil huske meldte jeg meg ut av Fremskrittspartiet og FpU 04.mai samme år, stiftet FRIdemokratene Akershus 19.mai og var med å stifte FRIdemokratenes nasjonale organisasjon 19.juni. Så hvorfor UV?
Selve innmeldelsesdagen hadde jeg en samtale med UVs landssekretær Ole Jørgen Persson på en café i Møllergaten, nær Stortorvet. Det var langtfra første samtale med ham. Spesielt husker jeg en samtale på toget fra Eidsvoll til Oslo. Vi hadde vært på en skoledebatt i Panorama kino, for elevene på Mork vgs. Men jeg hadde møtt ham tidligere, da han var elevrepresentant og jeg politisk oppnevnt medlem i skoleutvalget på Eidsvoll vgs.
Persson hadde vært én stemme unna å bli valgt til leder i Eidsvoll Ap som 18-åring. Ble innvalgt i kommunestyret i Eidsvoll samme året som Venstre falt ut, i 1991. Efter ca. ett år meldte han overgang til Venstre. Jeg hadde problemer med å forstå hva han hadde i Ap å gjøre.
Under våre samtaler fremholdt Persson at UV langtfra var så opphengt i nullvekstfilosofi som jeg hadde inntrykk av. Den verdiliberalismen jeg hadde opplevet at fikk gjennomslag i FpU først på landsmøtet i 1990 lå nærmest i blodet hos folkene i Unge Venstre.
Jeg var jo uavhengig representant i fylkestinget i Akershus, og leder for FRIdemokratene i Akershus. Og førstekandidat ved fylkestingsvalget. Og nesten 30 år? Så hvorfor melde seg inn i Unge Venstre?
Jeg kunne brukt samme begrunnelse som mange EU-tilhengere: Inn for å påvirke. Jeg oppfattet sosialliberalismen som liberalisme infisert av sosialisme. På slutten av 1800-tallet måtte den klassiske liberalismen med sitt forsvar for kun «negative rettigheter» gi tapt for dem som ville bruke staten til å kjøpe seg velgere, og skaffe innflydelse til «sine» velgergrupper. Jeg oppfattet det ikke som noen motsetning mellom moderne klassiske liberalister og sosialliberale når det gjaldt synet på like rettigheter for borgerne, men mente Venstre og Unge Venstre hadde gått for langt i å bruke staten slik sosialistene bruker den; til lovreguleringer av individets frihet, og til inngrep i markedet. Hvis UV’erne hadde en flik av liberalisme igjen i sitt kjød burde de kunne være mottagelige for klassisk liberalisme?
Det telte naturligvis med at det i FRIdemokratene var full strid om FRI skulle være parti eller politisk organisasjon som stilte til valg. Dette var ikke avklart da jeg meldte meg inn i UV, men ble klart i løpet av våren. Jeg ville påvirke UV, men ville ikke slippe taket i FrPs liberalistiske fløy – som nå altså befant seg utenfor FrP. Jeg forsøkte en stund å ri to hester.
Ganske raskt våren 1995 arrangerte jeg et ideologiseminar, der flere avhoppere fra FrP og FpU våren 1994 deltok som foredragsholdere. Den «eldre garde» i UV var nok bekymret for vår evne til å påvirke, så de stilte sterkt opp blant de mange påmeldte på seminaret.
Jeg vil ikke hevde at forsøket på ideologisk påvirkning hadde noen umiddelbare utslag. Imidlertid var det mitt inntrykk at UV gikk lenger i økonomisk liberalisme i årene efterpå. På verdiliberale holdninger var UV helt patente.
Jeg ble oppnevnt som medlem av UVs velferdsstatsutvalg, sammen med bl.a daværende UV-leder Helge Solum Larsen. Målet var å bryte ned forestillingen om at Aps velferdsstat var den eneste måten å organisere et velferdssamfunn på. UV’erne ville ha en liberal tilnærming til hvordan velferden kan organiseres og fordeles. Et av grepene var å hente frem den gamle Venstre-tanken om såkalt samfunnslønn/borgerlønn. Mange av dagens trygde- og støtteordninger skulle avvikles og istedet puttes inn i fellesbegrepet borgerlønn. Dermed kunne også det sosialdemokratiske velferdsbyråkratiet avvikles, og med dét også papirmøller og granskning av individets privatliv. Et inkluderende velferdssamfunn fremfor en stigmatiserende behovsprøvet velferdsstat. På landsmøtet i 1995 ble jeg forskrekket av at noen UV’ere gikk langt i retning av meg i å ville avvikle offentlige velferdsordninger, men uten at det skulle erstattes hverken av borgerlønn eller andre ordninger. Og argumentasjonen var ren klassisk liberalisme.
STV eller Borda
I sin artikkel «Folkestyre og fri kjærlighet» forteller Thomas Hansen om de intense debattene innad i UV om hvilket valgsystem organisasjonen skulle bruke. Jeg kan underskrive på at både i personvalg og ved debatt og avstemning om forslag til politiske programmer, resolusjoner etc var det en helt annen praksis i UV enn i FpU.
I FpU skulle f.eks et sentralstyre ha x antall plasser. Valgkomiteen presenterte sin innstilling. Landsmøtet kunne komme med benkeforslag. Den enkelte delegat kunne stemme på så mange eller så få kandidater han/hun ville, kun begrenset av det maksimale antallet sentralstyremedlemmer. «Vekting» av stemme ble noe man tidlig lærte seg.
I Venstre må man imidlertid «stille opp» et benkeforslag mot en konkret person på innstillingen fra valgkomiteen. I Unge Venstre hadde man et system bare noen få innvidde fullt ut forstod. Disse måtte naturligvis være med i tellekorpset hver gang. Med forbehold om at jeg har forstått det korrekt: Man må stemme i rekkefølge på kandidater. Så vil «overflødige» stemmer bli overført til neste kandidat etc. For den som ikke har full oversikt over systemet vil konsekvensene av egen stemmegivning bli helt uforutsigbar. Slik var det ihvertfall for meg. Derfor engasjerte jeg meg (uten hell) for å bli kvitt STV-systemet. Forkortelsen står for singel transferable vote – eller som jeg kalte det; sleipt triksete valgsystem.
I debatter om politiske programmer var jeg fra FpU vant til at man tok ordet til dét forslaget man ville tale for eller mot, innenfor rammen av den tid som på kjøreplanen var satt av til akkurat den debatten (alternativt at man debatterte kapittel for kapittel). I Unge Venstre skulle det holdes et eller to innlegg for eller mot hvert forslag. Jo flere forslag, jo flere innlegg. Og vanskeligere å kontrollere tidsbruken for møtelederne. Som dirigent på landsmøtet i 1995 måtte jeg på et tidspunkt gjøre oppmerksom på at hvis forretningsorden skulle forstås bokstavelig kunne vi holde på i over tre dager i strekk med debatten. Men vi kom da i havn tilslutt..
Under valgkampen i 1995 gjorde Aftenposten seg lystig på min bekostning; innvalgt på FrPs program (som jeg fortsatt stod på!), førstekandidat for FRIdemokratene – og medlem av Unge Venstre. UV-leder Helge Solum Larsen konsulterte meg før han forsøkte å forklare min rolle i UV, i et innlegg i Aftenposten Aften.
Ingen FRIdemokrater ble innvalgt i hverken kommunestyrer eller fylkesting ved 1995-valget. Kun personer på bygdelister som ikke brukte FRI-navnet (i Buskerud). Jeg hadde holdt på med politikk siden 1985, fra 1989 på heltid. Likevel valgte jeg å ofre noen krefter på Unge Venstre – og fra 1996 også på Venstre. Det var utrolig at jeg orket.
Jeg slang meg på landsmøtet også i 1996. I 1997 hadde jeg reist utenlands, men i 1998, 1999 og 2000 var jeg med. Sistnevnte deltok jeg sammen med min ektefelle, få uker før vårt første barn var født. Det var på tide å forlate ungdomsorganisasjonen. Men først forsøkte jeg med et siste påvirkningsstunt; at UV ikke skulle si ja til EU, fordi organisasjonen er for preget av politiker- og byråkratstyring. Men UV sa ja. Og byttet dermed EU-syn for annen gang. 2000-landsmøtet var lagt til Bergen, samme by som FpU-landsmøtet ble avholdt 10 år tidligere. Da verdiliberalismen fikk fullt gjennomslag. Ringen var på en måte sluttet.
Radikale, sosiale og liberale
UV-miljøet var helt annerledes enn i FpU. De hadde erfaringsbakgrunn fra andre organisasjoner enn FpU’erne, hadde andre 2.valg om de ikke skulle stemme på moderpartiet, aksjonismen FpU forsøkte å skryte på seg i Grønntuns formannstid hadde UV’erne i blodet gjennom flere generasjoner. I motsetning til FpU hadde man i UV et internasjonalt engasjement og omfattende kontaktnett. Ikke minst var det langt flere jenter. UV hadde hatt flere kvinnelige ledere allerede. FpU har i skrivende stund fortsatt ikke hatt noen..
UV har en devise, om å være radikal om dagen, sosial om kvelden, og liberal om natten. Følgende skulle borge for at dette er korrekt: I jubileumsboken skriver Hulda Tronstad Nydal i kapittelet «Hvor ble de av» om hvor liberale og tolerante medlemmene i UV var (og er): «Man kunne bli konfrontert med at man ikke visste om man var homo hvis man ikke hadde prøvd». Denne toleransen overfor alt som ikke var ordinært var påtagelig og det som var annerledes var ikke minst synlig i UV-miljøet. Og for å fortsette å sitere Tronstad Nydals bidrag: «Jeg var selv medlem en liberal brytningstid da liberaliteten blant annet ga seg utslag i at et UV-medlem lånte ut Mercedesen til et annet medlem som ikk efikk lov til å røyke jointen sin i landsmøtelokalene.» Vi kan trygt si at det var kulturforskjeller mellom FpU og UV. Eller er det bare at jeg ikke var på de rette sammenkomstene i FpU?
Jeg var aldri på noe Venstre-landsmøte for UV, derimot representerte jeg Norges Liberale StudenterForbund på V-landsmøter i 1995, 1996 og 1997. Og da fikk jeg ihvertfall oppleve noe som ville tatt ennå 12 år om jeg skulle fortsatt i FpU/FrP; et partilederskifte..
Selv om Unge Venstre ikke er noen liberalistisk organisasjon var de ihvertfall verdiliberale. Det var således slett ikke vanskelig å føle seg hjemme.
Gratulerer med dagen, UV!
