Definerer vi ruspolitikk som juss eller er det mulig å kategorisere dette som sosialpolitikk? Gjennom den behandlingen vi gir rusavhengige ses dette som en sosial og helsefaglig oppfølging og behandling. Men det som fikk folk til å havne der er gjentatte ganger kriminell handling som straffes etter loven med fengsel. Hvorfor aksepterer vi at mennesker som blir syke gang på gang blir straffet og til slutt omdefinerer staten dem og gir de behandling?
Liberaleren har bedt leder i Unge Venstre, Anne Solsvik, om å kommentere politiets renovering på Plata i Oslo, i lys av både ruspolitikk, kriminalpolitikk og sosialpolitikk.
Av Anne Solsvik, leder i Unge Venstre.
Vårrengjøring
De siste månedene har rengjøringen av byens fasade igjen vært gjennomført slik den alltid blir om våren. Det er en storrengjøring med en vond stank. Hvorfor gjennomføres dette hver vår? Hvordan klarer politiet å motivere seg opp hver vår og hvorfor gjør de ikke dette midt i julestria? Hadde det vært et for fælt syn når det ikke strømmer på med turister i løpet av de neste ukene? Denne gangen ble det hele innrammet av nestleder i Høyre, Erling Lae, sine utspill om å fjerne tiggerne og de prostituerte fra der hvor folk er. Han sier ingenting om hvor de kan være. Politiet har i løpet av den siste uken uttalt at de kun gjør jobben sin når de jager narkomane og gir straffer for besittelse av brukerdoser. Det har de rett i, men gjør det aksjonen noe mer riktig av den grunn? Kan det være slik at det er riktig bruk av politiressurser å jage etter slitne mennesker som staten har sviktet på tross av deres rettigheter?
Er avkriminalisering en del av løsningen?
Hvis vi ser på tall fra Kiminallstatistikken fra 2006 finner vi at 667 avsakte fengselsdommer ble sonet fra 1-89 dager for narkotikaforbrytelser, og 70 dommer hvor det ble sonet 3-5 måneder. Dette er de som er mest slitne og som politiet tar for brukerdosene deres. I dag går politiets ressurser til å ta de rusavhengige, og sende de i fengsel på korte opphold. Ser man på tallene for de som løslates etter ett par år er det kun 9. Dette er de som styrer sjappa og som politiet bør bruke langt mer av sine ressurser på å ta.
Politiets oppgave er å opprettholde lov og orden. Politiet skal sørge for at alle borgerne oppførte seg etter loven, men det er her jeg ikke forstår at man forventer at syke mennesker skal gjøre som friske mennesker gjør. Når straffelovskommisjonen la frem sitt forslag til ny straffelov i forrige periode mente de at brukerdoser måtte avkriminaliseres. Daværende justisminister Odd Einar Dørum fra Venstres svarte med å instruere politiet til ikke å løpe etter de narkomane i gatene, men fokusere på å ta bakmennene. Politiet jager fortsatt narkomane i gatene. Det er på høy tid at man avkriminaliserer stoff til eget bruk. Det vil gi mer ressurser til politiet, fjerne fengselkøene og gi de rusavhengige det de har krev på: behandling og verdighet! Dagens situasjon er verken en riktig forståelse av hva rusavhengige behøver eller riktig prioritering av fellesskapets ressurser.
Å omdefinere noe fra å være ulovlig til å avkriminalisere det kan ha mange positive effekter, og kan skape et mer riktig bilde på hvilke tiltak som må gjennomføres. For dette vil legge mer press på at rusavhengige skal møtes av mennesker som skal følge dem opp som pasienter med rettigheter og ikke som kriminelle som skal straffes.
Ruspolitikk er en del av sosialpolitikken
I dag er den sosiale delen av ruspolitikken rettet inn mot lavterskeltilbud, behandling og oppfølging på statlig og kommunalt nivå. Mange organisasjoner er i dag bidragsytere for å sikre flest mulig av de rusavhengige et tilbud. Samtidig er det en lang venteliste for behandling, og er man først kommet seg inn på behandling svikter det gjerne med oppfølging når man er skrevet ut. Hvorfor er det så vanskelig å få til en behandling og oppfølging av rusavhengige?
I 2004 fikk narkomane pasientrettigheter og dette skulle bety et vendepunkt for de rusavhengige, og man kunne slå i bordet med en rettighet. Fortsatt dør mennesker i kø og i løpet av 2007 døde 244 mennesker av overdoser i Norge.
I Norge vil mange si at vi har klare regler på rusbehandlingsfeltet. Jeg vil se at det er for mange og for rigide. For å få behandling må man være nok ute på kjøre, og være født på riktig årstall for å passere aldersgrensen. Dette forholder seg ikke til at man er et menneske med et desperat behov for hjelp. Nå man først får en behandlingsplass eller tak over hode forventes det at man er kvitt avhengigheten når man kommer inn døra. Akkurat som om det er bygget som gjør man frisk etter mange års problemer med rus og et miljø som har gjort en helt nedkjørt psykisk og fysisk. Driter man seg ut bli man kastet rett ut og må stille seg bakerst i køen. Det er feil om du tar den narkotikaen du er avhengig av. I en annen behandling som for eksempel kreft blir ikke pasienten kastet ut når de tar seg en røyk. Det er noen helt forkastlige regler knyttet til behandling for rusavhengighet. Ingen andre behandlinger har alder som kvalifikasjonskrav eller ber deg stille deg bakerst i køen når du driter deg ut. Det er ingen andre felt innenfor helse, tør jeg påstå, at blir så til de grader detaljstyrt av politikerne som rusfeltet. Sosialkomiteen på Stortinget ville aldri brukt til på å detaljstyre hvilken behandling en lege skulle gitt en kreftpasient. Kanskje er det fordi det ikke er noen spesialisttjeneste innenfor feltet som holder politikerne fra å stikker fingrene sine oppi alt som skjer. Eller det komme av at dette er et felt som har vært preget av kristenmoralisme.
Et annet underlig område er hvordan man har åpnet for medikamentell behandling uten at man lar legene bestemmer hva de vil behandle med. Har man innørt medikamentell behandling er det ett fett hva man behandler med. For eksempel vil det passe for noen å ta metadon, andre vil subutex ha en effekt på mens for noen handler det om heroin. For veldig mange vil det uansett handle om å bli rusfri til slutt. Det at man har åpnet opp for medikamenter i behandling betyr at man innrømmer at noen, ikke alle, har et behov for å få i seg medikamenter som en del av behandling og oppfølgingen. Resultater av et prosjekt i Hamburg med medikamentet heroin viste at det var 50 % av dem som kom seg i arbeid og i større grad fikk orden på livet sitt. Dette var alle tunge brukere som ikke hadde klart annen behandling. Dette er det ikke medikamentet alene som får til, men det gir muligheten for rusavhengig å fokusere på andre sider av livet enn det evige jaget etter rusen på gata.
Ruspolitikken står med den ene foten på forbudlinja, og med den andre foten på sosiale tiltak. Det er på tide samfunnet tar et oppgjør med forbud og moralitisk holdning ovenfor de som står svakest i samfunnet vårt. Er det straffe vi skal møte folk med når de har gått på trynet? Sosialpolitiske utfordringer må møtes med sosiale tiltak og verdighet. Ikke med lovgining som gjør personer til kriminelle når de er syke.
Anne Solsvik har egen blogg.
