Nasjonalfølelse skal visstnok være vakkert. Den kan fort tippe over den langt mindre pene nasjonalismen, der ens eget fremheves på bekostning av andres. Som i debatten om utenlandske flagg i 17.mai-toget.
Spørsmålet om det skal være lov med utenlandske flagg i barnetogene på 17.mai er istand til å skape de helt store bølger blant folk flest. Dette ifølge VG. To av tre mener det ikke skal være utenlandske flagg i 17.mai-toget. På Facebook vokser grupper som kun ønsker norske flagg i toget voldsomt.
I premieren på Landstinget sist onsdag stilte en ung jente spørsmål om hvorfor det var lov med utenlandske flagg på en dag der man skulle hylle det norske flagget. Når vedkommende ikke er klar over at det er Grunnloven man feirer 17.mai – og ikke flagget, satt forhåpentligvis hennes lærere og gremmet seg over bortkastet undervisning. For noe må mangle i undervisningen når en ung person kan stille et slikt spørsmål, uten å vite at flaggets utforming ble vedtatt av Stortinget først i 1821, efter en konkurranse.
Problematiske nasjonalsymboler
Få flagg har vel en så kjedelig tilblivelseshistorie som det norske. Et stortingsvedtak, efter en konkurranse. Flagget kunne like gjerne hatt farvene rødt og grønt.
Den grunnloven vi feirer, er den nest eldste grunnloven i verden som er i kontinuerlig bruk. Den amerikanske fra 1787 er den eldste. Dette er imponerende, men lovgiverne har ikke vært like flinke til å oppdatere grunnloven slik at den blir i takt med det faktiske i samfunnet, og har derved stått i fare for å redusere den til et ufarlig symbol. Eksempelvis er parlamentarismen, som fikk sitt gjennombrudd i 1884, først tatt inn i grunnloven ifjor.
Grunnloven var moderne for sin tid, men videreførte monarkiet. Tro og religion ble monopolisert gjennom statskirken, mens jøder og jesuitter var nektet adgang til landet. En tredjedel av paragrafene handlet om kongen og hans rolle, mens individenes rettigheter var gjemt bort. Og dét kun en generasjon efter den amerikanske uavhengighet og franske revolusjon. Der man bekjempet både kolonivelde og enevelde. I 1814 var man på full fart tilbake til reaksjonen. Christian Fredrik var imidlertid så svak at han godtok å innføre konstitusjonelt monarki fremfor å fortsette med slektstradisjonen; enevelde.
Et flagg er jo et tøystykke med farver og mønstre, og vekker emosjoner når det vises frem i bestemte sammenhenger, på visse dager. Men et flagg betyr ikke det samme for alle som ser det. Heller ikke det norske. Idag brukes det norske flagget av rasister i USA, og av et tysk klesmerke. At flagget brukes som symbol av rasister er neppe tilfeldig, eftersom farvene er de samme som i det amerikanske og det britiske flagget – og det norske i tillegg egentlig er et stort kors.
Heller ikke utenlands er nasjonalsymboler uproblematiske. I Romania ble det kommunistiske symbolet klippet ut av flagget under revolusjonen for frihet i juledagene i 1989. I Tyskland starter nasjonalsangen med 3.vers fremfor første. Det er liksom enklere å starte med «Enighet og rett og frihet» enn «Tyskland, Tyskland over alle». Efter invasjonen av Irak gav USA landet et nytt flagg med helt andre farver enn under Saddam-styret. Da irakerne fikk sitt styre tilbake, kom også det gamle flagget, med mindre endringer.
Unik nasjonalfeiring
Du har sikkert hørt det til det kjedsommelige tidligere, men jeg gjentar det her også: Den norske formen for feiring av nasjonaldagen – med barnetog – er helt unik. Det vanlige er militærparader, brølende jagerfly, og statsledere. Ofte menn. De viser frem sine siste våpen, og markeringene handler ofte om storslagne bedrifter i landets historie.
For Norge var det knapt noen heroiske bedrifter å feire i 1814, ihvertfall ikke på slagmarken. Den dansk-norske flåten gikk tapt allerede i 1807. Mot den store svenske krigsmakten og krigsvante kronprinsen Carl Johan hadde danseprinsen Christian Fredrik lite å stille opp. Kattekrigen endte med ydmykende retrett. Sverige hadde den folkerettslig gyldige Kieltraktaten, og ble møtt med den nylig vedtatte grunnloven – inneholdende en selvstendighetserklæring. Storverket i 1814 var at Sverige aksepterte grunnloven sammen med traktaten. Norges seire i 1814 og 1905 fant ikke sted på slagmarken – men ved forhandlingsbordet. I 1945 var det andre som gjorde Norge fritt.
Istedenfor de store bedrifter markerer vi kanskje heller verdens da frieste grunnlov, skapt av et ufritt folk som ble frie og som stort sett har fått leve ifred med seg selv og sine naboer. Naziokkupasjonen naturligvis unntatt.
Skal vi så feire mennene bak Eidsvollsverket? Nasjonens fedre, slik grunnlovsfedrene aktes i USA? Grunnlovens far, Christian Magnus Falsen, var jo egentlig kongens mann. Uansett om kongen het Christian Fredrik eller Carl Johan.
Barnetogets mangfold
Det er en dag som feires først og fremst gjennom barn, og i store og små fellesskap – gjennom barnetog, arrangementer på skoler, og senere på dagen i familien skjød – eller blant venner. Nasjonens store menn og kvinner minnes naturligvis, med kranser og taler. Jeg vet ikke hvordan det er for andre, menn for meg føles det befriende med en feiring uten de store militærparader og mektige menn. Istedenfor uniformenes og dressenes likhet får vi mangfoldet i barnetoget. For det er et mangfold. Barn er heldigvis ulike – og unike – og uten uniformer. Og i takt med utviklingen av det flerkulturelle Norge har vi fått barnetog der ikke bare klærne men også barnene representerer et mangfold av farver. Da de første ikke-hvite kom i 17.mai-toget i Oslo, ble de møtt med bombetrusler. Dette førte til at ledende politikere fra alle partier gikk i tog sammen med dem truselen var rettet mot. Slik markerte det offisielle Norge front mot nasjonalismen. Budskapet var: Nasjonalfølelse, ja. Nasjonalisme, nei.
I Oslo er det et stridsspørsmål om også andre lands flagg kan brukes i 17.mai-toget. I andre byer med stort innslag av minoriteter, som Bergen, er ikke dette et tema overhodet. Oslo er byen som har og har hatt nye nordmenn som innehavere av det prestisjetunge vervet som 17.mai-komiteens leder. Men heller ikke hos dagens leder, er det åpning for et mangfold også av flagg.
Norge har én anerkjent minoritet; samene. Derfor er det akseptert med samiske flagg ved siden av det norske. Norges plass i det internasjonale samfunn skal markeres alene ved at FN-flagget kan brukes.
Flagg er ikke viktig for meg. Som nevnt over er flagget en tøyfille med farver og mønstre. Da er de friheter vi feirer at vi gav oss selv for snart 200 år siden, langt viktigere. Ville du feire en tøyfille fremfor å feire retten til å bevege deg fritt, uttale deg fritt om dette og hint, til å utøve din religion fritt (eller la være om du ikke har noen), samt retten til selv å velge dine ledere?
Det som derimot er viktig, er at Norge som nasjon ikke henfaller til uopplyst og innadvendt nasjonalisme.
Mangfoldig flaggborg – i pakt med de beste tradisjoner
Jeg kan ikke forstå annet enn at et farverikt opptog av barn på nasjonaldagen er i pakt med de beste tradisjoner for 17.mai; Norge er et flerkulturelt, fredelig samfunn som deltar som aktør i det internasjonale samfunn for å viderebringe sin historiske arv; konflikter løses ved forhandlingsbordet, våpen har ingen fremtredende plass når nasjonen feirer seg seg selv, og Norge har (efterhvert og med noen unntak) en raus og inkluderende historie mot omverdenen).
Mange av de barn det her er snakk om, eller deres foreldre, har sin opprinnelse fra land der de enten har vært utelukket fra feiringen (diktaturer, minoriteter etc), eller fordi feiringen har en form som ekskluderer det store flertallet av befolkningen. Å komme til et land der folkelig deltagelse er selve poenget med feiringen må føles som en lettelse. Å kunne vise slekt og venner i opprinnelseslandet at det finnes land som er inkluderende og med en lav terskel for deltagelse i feiringen, kan spre både ideen og frihetsfølelsen langt ut over Norges grenser.
Jeg har selv to barn i skolealder. Siden flagg ikke er viktig for meg – og jeg er republikaner, har jeg med en viss misbilligelse registrert at de efterhvert har fått en viss interesse for både flagg og kongehuset. Jeg har forstått såpass som at dette bibringes dem av skoleverket og barnehaven. De vil nok efterhvert få en motvekt hjemme, både mot arvelige posisjoner – og forståelsen av hvor uviktig en tøyfille er i den store sammenhengen.
Det har aldri vært aktuelt at de skulle gå med flagget til morens hjemland i toget på 17.mai. Vi feirer også den nasjonaldagen, 28.juli. Efter den diskusjonen som nå oppstår, er det fristende å utstyre dem med dette flagget i tillegg. Dét har i det minste intet kors. Men samtidig er det ikke særlig aktuelt. For jeg er redd for hvilke overgrep de vil bli utsatt for av nasjonalistiske voksne som ikke tåler å bli minnet om at verden er større enn Norge, og som muligens ønsker seg tilbake til den tiden da alt fremmed var utestengt – med hjemmel i den demokratiske norske grunnloven.
Jeg er ikke spesielt begeistret for FN. Å sende dem ut med FN-flagget er derfor ikke spesielt aktuelt. EU-flagget, kanskje?
Kanskje de rett og slett skal gå uten flagg?
