Den israelske atomteknikeren Mordechai Vanunu skaper igjen hodebry for norske myndigheter. Det er dem til pass, og stiller norsk politikk vis a vis Israel i relieff. Er mannen en landsforræder – eller en varsler?
Norges forhold til Israel er aldri kommet ut av skyggen fra 2.verdenskrig og Holocaust. Særlig det siste er en stygg skamplett i norsk historie. Okkupantene trengte ikke bruke sitt eget Gestapo til å hente ut norske jøder for å sende dem i konsentrasjonsleire og gasskampre. Det var norsk politi som gjorde jobben.
Efter krigen hadde Norge et aktivt forhold til den nye, israelske staten. Så aktivt at norsk tungtvann gjorde Israel istand til å produsere atomvåpen.
Mordechai Vanunu bekreftet hva alle trodde, at Israel hadde atomvåpen. Landet som helt siden grunnleggelsen i 1948 hadde vært gjennom flere kriger med sine arabiske naboland – og vunnet dem alle – sto nå frem som en langt mer formidabel motstander, selv om den konvensjonelle krigføringen hadde vist naboene at Israel tross alt var dem militært langt overlegen.
For Israel er Vanunu en sviker, en landsforræder, og satt derfor 18 år i fengsel før han slapp ut. Og da under strenge restriksjoner. For alle Israels venner verden over, også i Norge, er det knapt noe formildende ved Vanunus handlinger. Israel er i konstant fare, hevder de. Landets arabiske naboer ville utslettet Israel øyeblikkelig, om det fantes noen muliget. Men en altutslettende krig i Midt-Østen er det ingen som ønsker. Selv arabiske diktatorer, uansett om de kaller seg president, konge eller sheikh, sender ikke sine fattige undersåtter i døden mot en så langt ubeseiret motstander. Når Israel i praksis er i en tilstand av krig, er visst alle midler lovlig. Også å bryte internasjonale ikke-spredningsavtaler om atomvåpen. Israels taktikk har vært å avskrekke naboene. En taktikk som har virket. Nå er det bare geriljakrigføring fra palestinerne som rammer Israel.
Der Vanunu er en sviker og en landsforræder for noen, er han for andre helten som avslørte et klart brudd på ikkespredningsavtalen om atomvåpen. (Altså, med Norges hjelp). Israel har aldri underskrevet avtalen, og er som sådan ikke bundet av den. Kunnskap om hvem som bryter avtalen er viktig for å kunne påtale bruddene og rette sanksjoner mot det/de land som bryter avtalen. Og det er altså kunnskap Vanunu har bidratt med.
Det ble nylig kjent at daværende kommunalminister Erna Solberg instruerte UDI til å avslå hans asylsøknad, på formelt grunnlag. Han hadde søkt asyl fra hjemlandet, men reglene tilsier at han skal befinne seg i Norge. Avslaget var klarert med statsminister Kjell Magne Bondevik.
Heller ikke de nåværende regjeringspartier kan vaske sine hender i forbindelse med søknaden om asyl.
I 2004 ønsket Åslaug Haga og Kristin Halvorsen Vanunu velkommen, mens statsråd Lars Sponheim var taus. Idag er situasjonen den omvendte. Åpenbart tynger ansvaret ved regjeringsmakt.
Bjarne Håkon Hanssen, som har det politiske ansvaret for UDI har uttalt at om Vanunu får arbeid i Norge vil han også få arbeids- og oppholdstilladelse. Altså ikke asyl. Men en åpning for å bli. Vanunus problem er at fengselsmurene hans er utvidet. Han sitter ikke i et definert fengsel lenger. Men staten Israels grenser er blitt hans fengsel. Han får ikke lov til å reise ut.
At nasjonalstaten Israel reagerer når en av deres egne borgere setter landets sikkerhet i fare, er forståelig. Slik reagerte også Norge overfor Arne Treholt. I motsetning til Israel hadde Norge ikke overtrådt internasjonale konvensjoner for å trygge sin sikkerhet.
Det er kanskje drøyt å trekke parallellen til ansvarskodeksen som ble slått fast under Nürnbergrettssaken efter 2.verdenskrig; man skal ikke kunne skylde må overordnede og ordre når man selv har et moralsk ansvar for å si stopp.
Hvilket var hva Vanunu gjorde.
Og han betaler fortsatt prisen for sin varsling.
