Idag har jeg sendt epost til samtlige stortingsrepresentanter fra Akershus, og bedt dem bidra til at EUs datalagringsdirektiv ikke blir en del av norsk lov.
De som har fått min henvendelse er: Anniken Huitfeldt, Sverre Myrli,Vidar Bjørnstad, Gunvor Eldegard, Marianne Aasen Agdestein (alle Ap), Rolf Reikvam (SV), Dagfinn Sundsbø (Møter fast for Haga, Åslaug) (SP), Morten Høglund, Hans Frode Kielland Asmyhr, Kari Kjønaas Kjos, Ib Thomsen (alle FrP), Jan Petersen, Jan Tore Sanner, Sonja Irene Sjøli, André Oktay Dahl (alle Høyre), og Borghild Tenden (Venstre).
Raskest til å svare var Åslaug Hagas møtende vara, Dagfinn Sundsbø: «Takk for innspill, som jeg deler synspunktene i. Vi arbeider derfor aktivt med å bidra til at denne saken får god og kritisk behandling.». Han utdypet imidlertid ikke hva han anså som god og kritisk behandling.
Neste svarer var Sonja Irene Sjøli fra Høyre, som ikke kunne vært klarere: «Jeg deler din oppfatning, og vil selvsagt jobbe for at det ikke blir endel av norsk lov.»
Teksten jeg sendte: «EU-direktiv 2006/24/EF om datalagring kan bli en del av norsk lov i løpet av de nærmeste par årene. Direktivet pålegger teleselskap å lagre informasjon om hvem som ringer, hvem det blir ringt til, når det blir ringt og hvor det blir ringt fra. De samme opplysningene skal lagres for tekstmeldinger. Internettilbydere får pålegg om å lagre informasjon om involverte IP-adresser, navn og adresse på registrerte nettbrukere, tidspunkt for innlogging og utlogging, avsender og mottaker for all e-post, samt geografisk lokalisering. Selve innholdet lagres ikke, men all data om trafikken skal lagres i opptil to år.
Retten til privatliv, og til ikke å bli overvåket av myndighetene – uten at det foreligger en rettslig kjennelse, basert på konkret mistanke – burde være en selvfølge i et fritt og demokratisk samfunn. Selv i et høyteknologisk samfunn som det norske bør det være mulig å leve et sporløst liv. Som lovlydige borgere forventer vi at staten ikke pålegger tele- og internettoperatører å lagre detaljert informasjon over lang tid. Som borger ønsker jeg å føle meg trygg på at staten ikke lagrer detaljinformasjon om meg i ulike registre, som uten min viten og vilje kan kobles sammen, og brukes i den detaljert og nærmest helhetlig kartlegging.
Innføres EUs datalagringsdirektiv i norsk lov er det først og fremst de lovlydige borgerne som blir rammet. Det er også viktig å understreke at politiet i dag har mulighet til å “fryse” trafikkdata fra mistenkte personer. Å lagre informasjon om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe – i tilfelle det skjer noe kriminelt i fremtiden – er et alvorlig brudd mot det grunnleggende liberale rettsprinsippet om at man er “uskyldig inntil det motsatte er bevist”.
Tenk deg at det står en myndighetsperson ved postkassen din hver dag. Han registrerer all posten din. Hvem som er avsender, når den er sendt, hvor den kommer fra og hvor stort omfang den har. All informasjonen som nedtegnes legges i en database og lagres for et tidsrom av 6-24 måneder. Hadde du syntes det var ok? Du hadde sannsynligvis blitt fly forbannet og bedt vedkommende forsvinne til et vesentlig varmere strøk.
Men når myndighetene gjør det samme med e-posten din og i tillegg lagrer all informasjon om hvem du ringer til, hvor lenge samtalen varte, hvor mobiltelefonen din befant seg da du ringte og hvor mottakeren av samtalen befant seg. Og gjør det samme med alle SMSene og MMSene dine.
Samtlige personvernmyndigheter innenfor EØS-området har for lengst påpekt at lagringsdirektivet frontkolliderer med Den Europeiske Menneskerettighetserklæringens artikkel 8 om retten til en respektert privat sfære.
Personvernet kan aldri bli bra nok – men i Norge er det allerede for dårlig. Skal vi akseptere at det svekkes ytterligere?
Nei, naturligvis ikke!
I bunn og grunn er det bare en måte å stanse direktivet på: Nekte å ta det inn i norsk lovverk. Det vil samtidig sette EØS-avtalen i fare, og true andre vitale norske interesser. Spørsmålet er om ikke denne saken er av så avgjørende prinsipiell art at alle må foreta en grundig sjeleransakelse, og finne ut om ikke grensen bør gå her.
Jeg oppfordrer deg til å jobbe for at regjeringen ikke skal gjøre datalagringsdirektivet til en del av norsk lov. Om det skjer ved å legge ned veto, eller ved simpelthen å la være å implementere direktivet er ikke så viktig for meg Ett er imidlertid sikkert: Om ingen annen sak er viktig nok til å legge ned veto, så er dette saken.»
Dette er selvsagt en del av Liberalerens kampanje mot at EUs datalagringsdirektiv skal bli en del av norsk lov.
