Klassekampen hevdet i en leder fredag at innvandring for høyresiden kun handler om å opprettholde en rikdom vi allerede har. Innvandring handler om å skape et bedre liv – for innvandrerne.
Civita avholdt nylig et seminar der økonomen og journalisten Philippe Legrain innledet til debatt. Han har nettopp gitt ut boken «Immigrants: Your Country Needs Them». I panelet satt Venstres Olaf Thommessen og FrPs Per Willy Amundsen.
La oss først gi ros til Civita for å presentere et annet syn fra høyresiden på innvandring enn hva FrP står for. Det er et problem for innvandringsdebatten i Norge at FrP får definisjonsmakt for høyresidens innvandringssyn. Venstresiden fremstår dermed i offentlig debatt som de «gode og snille». Høyresiden i Norge er flinke til å ta avstand fra FrPs restriktive politikk – men gjør i praksis lite for å vise det ideologiske grunnlaget for en annen innvandringspolitikk. Ja, høyresiden gjør ingenting for å få opphevet innvandringsstoppen Norge har hatt siden 1975.
Ingen troverdighet om innvandring, ifølge Klassekampen
Klassekampens leder definerte Legrains idé som «liberalistiske drømmer om å få et permanent tilsig av lavt lønnet utenlandsk arbeidskraft som kunne gjøre jobbene den hvite, velutdannete middelklassen betakker seg for.»
Og venstresidens fyrtårn har allerede konsekvensene av Legrains politikk klar: «vil det utvikle seg en lavtlønnet underklasse, som i stor grad vil ha en annen etnisk opprinnelse enn majoriteten. Det er mulig at dette vil skape større «dynamikk» i næringslivet, men kostnaden vil være økt klassedeling og sosiale forskjeller.»
Naturligvis tror ikke Klassekampen at fri innvandring har noe som helst med omsorg for verdens fattige å gjøre: » Det blir derimot ganske patetisk når dette liberalististiske overklassestandpunktet begrunnes med omtanke for verdens fattige. Det er like troverdig som når president George W. Bush sender USAs militærmakt i krig for menneskerettighetene i Irak.»
Liberalismens dynamiske frihetsbegrep
er et godt utgangspunkt for å forstå høyresidens syn på innvandring.
Mennesket har en medfødt eiendomsrett til eget liv og egen kropp. Dette er grunnlaget for avtalefriheten; mennesket kan bytte bort sin kompetanse og arbeidskraft for goder. Mennesket har også en medfødt rett til søken efter (individuell) lykke. I dette ligger et dynamisk frihetsbegrep: Individet er ikke bundet av fødested eller stand, men må selv finne ut hva og hvor lykken er. I dette ligger det idémessige grunnlaget for høyresidens syn på migrasjon (utvandring og innvandring). At mennesker i sin søken efter lykke flytter seg fra et sted til et annet er helt naturlig. Det er landegrensene som er det unaturlige elementet.
Problemet oppstår når noen har opprettet en organisasjon som tar ressurser fra enkeltmennesker i bytte for tjenester. Tjenester som kan oppsummeres under betegnelsen velferdsstaten. Organisasjonen som omtales er naturligvis staten. De mennesker som betaler for og mottar disse tjenestene oppfatter det som en trusel når det kommer andre mennesker til utenfra. Som ikke har betalt. Skal man nekte dem å komme inn? Skal man frata dem rettigheter til de har betalt? Eller skal man redusere omfanget av velferdstjenestene?
At arbeidsinnvandrere vil være mer enn fornøyde med å komme inn på arbeidsmarkedet, holder ikke hverken for den solidariske venstresiden, eller den fryktdominerte høyresiden.
Migrasjon er den eldste formen for fattigdomsbekjempelse, hevdet den venstrevridde økonomen J. K. Galbraith for lenge siden. Ifølge Dagsavisen. Han jobbet i tradisjonen fra John M. Keynes. Men Galbraith er vel for høyrevridd for Klassekampen?
Feil innvandrere?
Legrains besøk har ikke gått upåaktet hen. Også Dagbladet Magasinet har en artikkel fra hans foredrag, og Civita-debatten. Der kommer flere av poengene frem; Somialiere i USA er langt bedre integrert enn i Norge. Det kan vel ikke ha noe med at den norske velferdsstaten blir en sovepute for immigranter? Å hevde, som FrPs Amundsen gjør, at det finnes «feil innvandrere» er ikke så enkelt, når man bruker somialiernes suksess i USA og fiasko i Norge som eksempel. Kanskje er det ikke folkene det er noe galt med, men systemet?
Når økonomiske argumenter mot innvandring ikke vinner frem, blir «kulturell egenart» og kulturkollisjoner fremført istedet. Men heller ikke kultur eller egenart er noen bestandig, konform størrelse. Kulturer endrer seg. Uten impulser utenfra går utviklingen i stå.
Venstresidens tvetydige syn på innvandring
Å gi fattige fra den 3.verden adgang til Norge er ikke enkelt for venstresiden. Det kan jo bli konkurranse om jobbene. Venstresiden kan jo ikke fremstå som kalde egoister, og velger derfor å uttrykke sin solidaritet ved å kreve at innvandrere skal ha samme lønns- og arbeidsvilkår som velfødde nordmenn. Uten at innvandrerne dermed har fått sjansen til å takke ja eller nei til denne solidariteten. Hvis du ikke har jobb, og ikke utsikter til å få noen, er kanskje ikke norske arbeids- og lønnsvilkår det første du stiller krav om når du endelig får en gylden inngangsbillett?
Om arbeidsinnvandring er vanskelig, er det mye lettere å si ja til flyktninger og asylsøkere. Dem er det jo tross alt synd på. Uansett hvilke traumer de sliter med og hvor vanskelig det er å integrere dem.
Det er fristende å dra denne parallellen ennå lengre; Å gi fattige land i den 3.verden bistand i form av penger er mye bedre enn å åpne grensene for varer og tjenester fra de samme landene. Bistand gir et «evig» avhengighetsforhold, mens handel over grensene gir mulighet for inntekter og til å bygge opp eget næringsliv.
Både arbeidsinnvandring og handel kan true norske arbeidsplasser. Ikke å undres at venstresiden er mot begge deler. For arbeidsplasser er jo en konstant størrelse, og hvis noen får, må noen miste.
Innvandrerne løfter seg selv
ved at de får tilgang til et bedre arbeidsmarked. De nyter godt av et tryggere og mer stabilt samfunn, der de får nye impulser i tillegg til identiteten og ballasten hjemmefra. I tillegg bidrar mange innvandrere til velstandsutvikling for familien som ble igjen hjemme. Penger som er opptjent istedenfor gitt som bidrag blir sendt hjem. Der går pengene rett til mottageren, fremfor å reduseres eller forsvinne helt gjennom et statsapparat.
Den enkelte innvandrer og hans/hennes familie får det bedre. Familien i hjemlandet får det bedre. Det nye hjemlandet får flere arbeidsvillige innbyggere til å løse uløste oppgaver – og får samtidig nye impulser.
Kanskje er det på tide at de som kritiserer innvandringen slutter å henge seg opp i hvem som kommer og hvor de kommer fra, og eller se på systemet her hjemme.
At mennesker flytter på seg også har økonomiske konsekvenser, er ingen overraskelse. Men det er ikke og kan aldri bli hovedgrunnen til at migrasjon er positivt. Å flytte på seg er en medfødt rett, en konsekvens av retten til søken efter (individuell) lykke.
En slik dynamisk frihet har hverken kommunistiske samfunn, føydale samfunn eller andre samfunn der individuell frihet mangler.
Dette, Braanen, er ikke mytologi. Det er ideologi. Frihetsideologi.
Liberalismen.
