Igår holdt NRK folkemøte om ideologi (visstnok). Det var en bedrøvelig forestilling. Sosialistene får mulighet til fortsatt å tåkelegge debatten så lenge ingen definerer begrepene.
Derfor tar vi først en runde definisjoner, slik at debatten herefter foregår på tydelige og redelige premisser (jada, vi er optimister!):
Privatisering: At det offentlige (stat, fylke, kommune) ikke har ansvar for hverken å finansiere eller produsere en vare eller tjeneste, og heller ikke har noe ansvar for at en vare/tjeneste i det hele tatt blir produsert.
Hvis du har behov for denne varen eller tjenesten må du selv både betale for den, og finne noen som vil lage den.
Konkurranseutsetting: At noe som tidligere har vært en offentlig produsert vare eller tjeneste (et monopol) i fremtiden også kan produseres av private. Det offentlige efterspør en vare eller tjeneste.
I praksis innebærer dette at et (politisk) organ (forhåpentligvis) lager en liste med krav til kvaliteten på tjenesten, og så lyser ut en konkurranse.
Private (bedrifter eller ideelle organisasjoner) kommer så med et tilbud, der de viser hvordan de vil løse oppgaven i forhold til kravene, og til hvilken pris.
Et offentlig organ (ikke nødvendigvis politisk) velger så hvilken tilbyder som har det mest troverdige tilbudet. Det er ikke noe krav at man skal velge den billigste.
Finansieringen er fortsatt offentlig. Dette betyr at det ikke er den enkelte brukers lommebok som avgjør kvaliteten på tilbudet.
Anbud: Det samme som konkurranseutsetting.
Wikipedia har artikkel om anbud, men blander der konkurranseutsetting og privatisering. Akkurat som Knut Olsen gjorde på NRKs folkemøte igår.
Svenn Kristiansen – en skikkelig liberalist?
Hvis det er riktig at FrPs ordførerkandidat i Oslo, Svenn Kristiansen har gått inn for å privatisere eldreomsorgen fullstendig, er han den mest radikale og ideologiske liberalist i FrP noensinne. Jeg kan knapt huske noen som vil gjøre eldreomsorgen til et personlig ansvar ene og alene.
Sannsynligheten er stor for at Knut Olsen (med vilje?) feilsiterte Svenn Kristiansen. Det er nok helt sikkert nærmere sannheten at Kristiansen står på FrPs politikk; offentlig finansiert – privat produsert.
Du efterspør noe hver dag
Du og jeg er som privatpersoner i efterspørrers situasjon hver dag: Vi efterspør tjenester innen forsikring, bank, møbelproduksjon, matproduksjon etc. Ville du godtatt å få tjenester fra kun én bank og et forsikringsselskap? Er det greit at det kun er norskt kjøtt i butikkene? Eller norske klær?
Konkurranse: Konkurranseutsetting forutsetter konkurranse. Om produksjonen av varer og tjenester. Konkurranse betyr at flere produserer samme vare eller tjeneste. Den som vil kjøpe må velge. For å kunne velge må du ha informasjon om kvalitet, pris etc. Viktige elementer ved konkuranse er altså å innhente informasjon, som forutsetning for å kunne velge.
Fordelen med konkurranse er at produsentene må ta hensyn til sine kunder, ved å ha levere god kvalitet uten at varen koster for mye. Hvis kvaliteten er dårlig og/eller prisen høy, vil du miste kunder. De går til en annen som produserer det samme som deg.
Prisen på en vare eller tjeneste avgjøres også av hvor mange som ønsker en tjeneste. Hvis du er den eneste som vil ha et bestemt produkt, vil prisen bli vesentlig høyere enn om ti tusen vil ha samme produkt. I denne sammenheng kan vi nevne såkalte knapphetsgoder: Hvis det produseres lite av noe, vil prisen være høy. Hvis interessen for et produkt faller, vil prisen også stige.
En annen fordel med konkurranse og fritt marked, er at det finnes varianter av ethvert produkt – så lenge det finnes noen som vil kjøpe. I et fritt marked produseres det ikke bare sko i størrelse 43. Det lages ikke kun hvite kjøleskap. Og du kan kjøpe andre bilmerker enn Volvo. Du får reiseforsikring selv om du skal reise utenfor Europa.
Hvis produktet du efterspør ikke finnes, vil noen komme til å lage det (hvis du får med deg flere som vil ha det samme – eller du har nok penger selv).
De politikere som ikke vil la deg velge, hevder at de skal ta valget for deg. Det er mulig du godtar å bli umyndiggjort. Noe annet er at politikere som vil frata deg valgfrihet, ofte også vil ha bare én produsent. Men hvilket valg er det hvis det bare finnes én produsent? En slik situasjon kalles monopol.
Monopoler kan institusjonaliseres – det vil si at det gjennom lov og regelverk bestemmes at det ikke skal være flere enn én produsent. Monopol kan også eksistere i et fritt marked – fordi ingen andre klarer å produsere samme vare eller tjeneste enn den ene som gjør det. Men det er ikke forbudt å prøve. Politikere som ikke liker konkurranse og at du og jeg tar egne valg, vil gjerne bruke lovverket som virkemiddel mot både konkurranse og frie valg.
Problemet med marked og konkurranse
skal vi også være åpne om. Du vil alltid finne dårlige produkter eller elendige tjenester. Det vil alltid være noen som lurer deg. Nøkkelbegrepet her er informasjon. Du må skaffe deg informasjon før du kjøper noe.
Selv om konkurranse høres fint ut, er det ikke nødvendigvis slik at alle i et fritt marked synes det er strålende alltid å måtte yte maksimalt – for ellers å miste kunder til konkurrentene. Adam Smith påpekte at hvis produsenter får mulighet til det vil de forsøke å unngå å måtte konkurrere. De vil samarbeide om å tilby lik pris – slik at ingen produsent prøver å utkonkurrere de andre i samme bransje basert på lavere pris. Eller de vil prøve å danne et såkalt kartell der de samarbeider for å hindre deg som kunde i å dra fordelene av konkurranse. Produsentene kan også bruke lovgiverne til å skaffe seg statens beskyttelse mot konkurranse. Slik beskyttelse vil være å lovfeste forbud mot konkurranse (i en bransje, eller et geografisk område). Eller innføre avgifter på de samme produkter eller tjenester – for eksempel fra utlandet (kalles ofte toll). Derfor: Se opp for allianser mellom privat næringsliv og politikere – som ofte vil påstå at de fjerner konkurransen av hensyn til deg. Dette er løgn. Du tjener på konkurranse.
De verste til å fjerne konkurranse er ikke nødvendigvis privat næringsliv i allianse med politikere. De verste er politikere som ikke vil at offentlig tjenesteproduksjon skal utsettes for konkurranse. Derfor bruker de loven til å forby det.
Uansett: Politikere som vil hindre konkurranse – med lover eller avgifter/toll – er dine verste fiender.
Oppsummering:
Svært få politikere vil privatisere offentlige tjenester. Ihvertfall grunnleggende velferdsgoder.
Politikere på høyresiden vil at det offentlige skal finansiere velferdsgodene – og at det ikke spiller noen rolle hvem som produserer (slik også Deng xia Ping hevdet). For å få best kvalitet og pris bør konkurranse brukes som virkemiddel.
Politikere på venstresiden vil at det offentlige både skal finansiere velferdsgodene – og produsere dem (altså monopol). De vil (ofte) ikke bruke konkurranse som virkemidddel – men ifølge Rune Gerhardsen igår kan private godt få være med å produsere. Han svarte ikke på hvordan man uten konkurranse/anbud skal få stilt krav til kvalitet og pris..
Både politikere og journalister bør bestrebe seg på mest mulig korrekt språkbruk i denne debatten. For den er krevende. Hvis høyresiden ikke «arresterer» venstresiden når de (bevisst?) blander begrepene privatisering og konkurranseutsetting, vil forvirringen fortsette å råde.
Venstresiden ser seg tjent med å fremstille høyresiden som «kalde» når de vil ha «bestemor på anbud». Alt i denne debatten handler (dessverre) om hvem som skal produsere tjenester. Da bør venstresiden møtes mye høyere på banen – i forsvaret for offentlige monopoler.
Vi venter i spenning…
