De fleste av oss har et greit forhold til politiet. Vi regner med at politiet gjør jobben sin, og er der når vi trenger dem. I det siste har det dukket opp saker med en fellesnevner som gir en konstant følelse av ubehag: Politivold. At politiet utøver vold mot sivile.
Som lovlydig borger regner du med at politiet gjør jobben sin; oppklarer lovbrudd, forhindrer lovbrudd gjennom preventivt arbeid som skaper respekt for loven og godt forhold til ordensmakten.
Det er de folkevalgte som setter rammene for politiets arbeid, gjennom lovverk, bevilgninger og stillingshjemler. Det er også de folkevalgte som setter grensene, gjennom å definere hva som er tillatt av metoder politiet kan arbeide efter, for å løse sine oppgaver.
Som sivile borgere må vi kunne regne med at heller ikke politiet går fri for reaksjon om det begås lovbrudd – av dem selv. Vi må kunne gå ut fra at politiet ikke er noen stat i staten, en unntakssone der vanlig lovgivning ikke gjelder.
Men jeg er ikke så sikker på at det er slik. Ihvertfall ikke i praksis.
Slik vi kan si at et samfunns beskaffenhet måles efter hvordan det behandler sine svakeste, kan vi også si at politiet ikke skal bedømmes efter hvordan det store flertallet behandles – men hvordan politiet behandler mindretallet.
Uteliggere, tiggere, prostituerte, narkomane, og etniske minoriteter er de som stiller svakest i møte med ordensmakten. Om de ikke er rettsløse, kan de føle det slik. Jeg ønsker ikke at politiet skal benytte denne følelsen til å skape en følelse av mindreverdighet – og frykt. Frykt for hva som kan skje med en person i en av disse kategoriene i møte med politiet.
Navn som Baidoo og Obiora har skapt en følelse av at politiet ikke opptrer på samme måte overfor personer som kan knyttes til en minoriotet, som de ville gjort overfor deg og meg.
Volden mot personer med minoritetsbakgrunn kan i flere saker i samme politidistrikt knyttes til én og samme politimann. Tilslutt endte det med et dødsfall. Jeg skal ikke påstå at det var drap; planlagt eller ønsket. Det finnes drap som ikke er overlagte, men som skjer i et opphetet øyeblikk. Politiet er profesjonelt trenet – også til å vite hvor grensene går ved de metodene som brukes; når disse metodene representerer en fare. Som en følge av Obiora-saken legges nå undervisningen i det omstridte halsgrepet om. Fordi politiet ikke visste hvor farlig det var. Selv små barn lærer at visse ting er farlig å leke med; plastposer, tau, kvelertak etc. Men politiet visste altså ikke hvor farlig halsgrepet var.
Å kalle en arrestasjon av en person med etnisk minoritetsbakgrunn, som ender med døden, for godt politiarbeid, vitner om særdeles dårlig ordvalg, og forståelse av hvordan nettopp disse sakene i sum skaper mistillit til politiet. Bedre blir det ikke når selvkritikk uteblir. Politiet må alltid regne med at deres metoder vil stå i konstant søkelys. For et politi uten kontroll (og selvkontroll) er noe ingen ønsker seg. Det er beklagelig at politiets tillitsvalgte har en tendens til å havne i skyttergravene hver gang det blir offentlig debatt om metoder. For ordens skyld: Arne Johannesssen har beklaget bruken av ordene «godt politiarbeid» i forbindelse med Obiora-saken.
Jeg ønsker ikke å mistenkeliggjøre politiets holdning til minoriteter. Jeg vil bare kunne fortsette å tro at også minoriteter har det samme vern og behandles på samme måte av politiet som det store flertall anser som en selvfølge å bli behandlet.
Idag er det dukket opp nok en sak, som tidligere har vært ukjent. Også denne gang er det en representant for en etnisk minoritet som i møte med politiet også møtte døden. I denne saken fikk politiet 50 000 kroner i bot. Men saken har altså vært helt ukjent for offentligheten. Til tross for at den har vært behandlet i mange instanser. Det må anses som lite egnet til å skape tillit til politiet at slike saker forblir ukjent. Politiet er avhengig av åpenhet – og av tillit.
Obiora-saken endte med henleggelse, efter en efterforskning ihvertfall jeg finner lite betryggende. Det hadde vært bedre om polititjenestemennene ble suspendert mens efterforskningen pågikk. Og kanskje ville det vært bedre både for dem selv, for den dødes efterlatte, og for samfunnet som helhet med en rettssak der dødsfallet ble gransket i full bredde og åpenhet. Uansett utfall av selve rettssaken.
Som liberalist anser jeg beskyttelse av mine medfødte rettigheter som en av de få grunnene til å akseptere eksistensen av en statsmakt. Som har monopol på bruk av legal fysisk vold – ikke til å undertrykke minoiriteter, men til å beskytte rettigheter. Alles rettigheter. Den oppgaven er det politiet som har.
Slik tilstanden rundt politiets bruk av vold er blitt, og spesielt samfunnets evne til å reagere på og håndtere politivold, går jeg rundt med en konstant følelse av ubehag.
Jeg vet at jeg ikke er alene om dette ubehaget.
