Regjeringen gikk til valg på å styrke kommuneøkonomien, og SP-leder Åslaug Haga fikk oppfylt løftet i den grad at hun gikk surr i alle milliardene. Nå tar regjeringen pengene tilbake.
Kommuneøkonomi er kanskje ikke verdens mest sexy tema, men illustrerer ihvertfall hva som er galt med lokaldemokratiet.
Dagens Næringsliv skriver idag at regjeringen vil trekke inn økede skatteinntekter i 2007. De kommunene som håpet at skulle bli mer uavhengige av statlige overføringer kan glemme det. De som har trodd på fine ord om mer lokaldemokrati kan stille seg i skammekroken. For denne regjeringen er like ivrige som alle deres forgjengere på at makten skal beholdes sentralt.
Lokalpolitikere som herrer i eget hus? Neitakk!
Lokalpolitikere over det ganske land beskyldte den forrige regjeringen for å sultefore kommunene. Ap, SV og SP kastet seg rundt og lovet et milliardløft til kommunene, for å skaffe enkeltrom til de gamle, vann i bassengene, og barnehaver i hopetall.
Soria Moria-forhandlingene endte med at de nye regjeringskameratene skulle bevilge over 5 milliarder kroner til kommunesektoren. Dermed mister kommunene incentiver til å effektivisere egen drift. Samtidig stanser de (fornyelsesminister Heidi Grande Røys, SV) omstilling og effektivisering i offentlig sektor. Til ivrige heiarop fra LO-leder Gerd-Liv Valla og Jan Davidsen i Fagforbundet.
Når arbeidsledigheten synker og folk kommer i jobb, betyr dette økede skatteinntekter også lokalt. Men det er altså disse ekstrainntektene finansministeren ikke vil la kommunene beholde. Også dette er det en lang tradisjon for.
Det finnes nesten 700 kriterier for offentlige overføringer over statsbudsjettet til kommuner og fylkeskommuner. I tillegg er det staten ved Stortinget som setter grenser for det kommunale skatteøret. I kommuneøkonomiproposisjonen setter regjeringen mål for kommunenes vekst. Også i skatteinntektene.
Hvis det er kommuner som er flinke til å holde orden i eget hus, og samtidig fører en politikk som tiltrekker innbyggere og næringsvirksomhet, vil dette gi økede skatteinntekter på sikt. Hvis økningen er større enn målet satt i kommuneøkonomiproposisjonen, vil regjeringen ta disse pengene. Pengene plasseres i det såkalte skattefordelingsfondet – og deles ut igjen til kommuner som har vært mindre heldig med konjunkturene. Eller rett og slett ført en elendig politikk. Det er med andre ord de dårligste i klassen som belønnes.
Samtidig må det nevnes at kommuner og fylkeskommuner heller ikke har noen kontroll med hvilke oppgaver de skal løse. Det er det Stortinget som bestemmer.
Å være i en situasjon hvor du hverken har kontroll med inntekter eller utgifter, og alt du gjør for å påvirke dem (til det bedre!) er forgjeves, er ikke noe å trakte efter. Men det er altså denne situasjonen lokalpolitikerne er i.
Er det rart partiene har vanskeligheter med å få folk til å stille på valglister til kommune- og fylkestingsvalg?
De kan skylde seg selv, eventuelt sine stortingspolitikere.
Lokalpolitikerne bør sette foten ned for rikspolitikernes herjinger, og kreve å få være sjef i eget hus. Men det kommer ikke til å skje. For hvis man ikke har noen andre å skyld på for all elendigheten, må man kanskje ta ansvar selv? Svarteperspill er en utpreget kunst blant politikerne..
