I denne artikkelen skal jeg skrive om den mest fundamentale straffemetode vi kjenner; dødsstraffen. Jeg er prinsipiell motstander av dødsstraff – og er blitt utfordret til å begrunnet mitt syn.
Dødsstraff er avskaffet i Norge, såvel i krig som i fred. At man i en opphetet og ekstraordinær situasjon som krig skal ha anledning til å dømme noen til døden, er helt uakseptabelt. I krig er alle normale samfunnsfunksjoner omdefinert eller endret på grunn av den ekstraordinære omstendighet som krig er.
Mange land i verden har fortsatt dødsstraff. Ser man på disse landenes politiske system, finner man fellestrekk. De er ikke demokratier, men diktaturer. Det eneste vesentlige unntaket er USA. Som demokrati er USA i slett selskap når det gjelder dødsstraff. I 2004 lå USA på 4.plass på listen over de land som henrettet flest, sammen med Folkerepublikken China, Iran og Vietnam. Bak USA lå Saudi-Arabia, Pakistan, Kuwait, Bangladesh, Egypt og Singapore.
Liberaleren har nylig fokusert på at Peru vurderer å gjeninnføre dødsstraff. Polens nye makthavere har skapt ramaskrik i EU, ved å ta til orde for at dødsstraff skal gjeninnføres. Polen er iferd med å isolere seg i Europa.
Liberaleren har ikke tatt stilling for eller mot dødsstraff. Meg bekjent har eller ikke Liberalerens eier, FRIdemokratene, noe avklaret syn på dette temaet.
La meg med en gang innrømme at det finnes mange liberalister som støtter dødsstraff. Så lenge en anklaget får sin sjanse i en ærlig og rettferdig rettssak, må den mest fundamentale straffemetode være et av flere mulige utfall hvis den anklagede blir funnet skyldig og dømt.
Dødsstraffens lange historie
I en av mine bokhyller finnes en bok med tittelen «Død og pine. Dødsstraffens historie i Vesten» av Erik Holien. Innholdet gir seg selv av tittelen. I boken finnes et sitat:
«Mennesket lærte å lage knuter – og ble slik istand til å fremstille galgestikk; midler til å skape ild ble oppdaget – og kjettere ble brent på bålet; hjulet ble funnet opp – og forbrytere ble radbrukket på det; grovt jern ble til hvast stål – slik ble halshugging med øks og sverd mulig» George Abbot.
Dødsstraffen er således en meget gammel straffemetode. Boken anbefales på det varmeste av alle som vil delta i debatten om dødsstraff.
Ideologisk grunnlag for motstand mot dødsstraff
Den amerikanske uavhengighetserklæringen av 04.juli 1776 innledes med ordene: «We hold these Truths to be self-evident, that all Men are created equal, that they are endowed, by their Creator, with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the Pursuit of Happiness.»
I den franske erklæringen om menneskenes og borgernes rettigheter av 26.august 1789: «Menneskene er født frie og forblir like i rettigheter».
Som liberalist er det min oppfatning at alle mennesker i kraft av sine medfødte rettigheter er likeverdige. Uavhengig av kjønn, fødested, eventuell religon, seksuell legning og opphavets status i samfunnet. Det er retten til liv som gjør menneskene likeverdige.
Intet annet menneske, eller sammenslutning av mennesker, kan gis myndighet eller autoritet til å berøve et menneske livet. For da opphøyer de sine egne -eller andres – liv til å være mer verdifulle enn livet til mennesket de frakjenner retten til liv. En medfødt rettighet. Å innrømme noen en slik myndighet vil være å redusere menneskets medfødte og unkrenkelige rettigheter til noe som kan endres, reduseres eller fjernes, av andre mennesker.
Det enkelte menneske kan kun selv avgi begrensede deler av sine medfødte rettigheter, for eksempel for å beskytte disse rettighetene. Dette er det eneste legitime grunnlaget for statsdannelse.
Min prinsipielt begrunnede motstand mot dødsstraff er såpass fundamentalt forankret i de ideologiske prinsipper jeg bekjenner meg til, at å gå på akkord med disse prinsippene vil rokke ved hele mitt ideologiske grunnsyn.
Finnes det argumenter for dødsstraff?
Det vil alltid være folk som mener at det finnes visse typer forbrytelser som er så onde i sin natur, og så krenkende overfor individet, at bare dødsstraff er straff streng nok for forbryteren. Slike forbrytelser kan være mord, voldtekt, voldtekt eller andre overgrep mot mindreårige, landssvik, og forræderi. De to sistnevnte skal det spesielt være plass for i en krigssituasjon.
Straffens problem er et stort tema i litteraturen, både i og utenfor jussen. Straff skal være konsekvensen av å sette seg utenfor lovene et samfunn har utformet. Straff skal avskrekke andre fra å begå de samme forbrytelser. Straff skal plassere forbryteren utenfor det øvrige samfunnet for en periode – og kan derfor også gi forbryteren en sjanse til å starte med blanke ark. Det vi idag vil kalle rehabilitering.
Jeg er enig i at det skal være straff for kriminell aktivitet, men å definere hva som er kriminell aktivitet er ikke alltid enkelt. At noe er ulovlig betyr ikke nødvendigvis at det bør være kriminelt.
Det må være en balanse mellom straff for noe man har gjort, og gi den straffede en mulighet til å starte på nytt. Avhengig av forbrytelsen, den kriminelles anger, vilje til å gjøre opp for seg, og til å leve et lovlydig liv når straffen er sonet. Å tro at kriminelle skal kunne starte på nytt når straffen er sonet, uten å gjøre dem istand til å starte på nytt, er blåøyet.
Jeg har ingen tro på straffemetoder som ligger implisitt i uttrykket «øye for øye tann for tann«. Å dømme noen til døden fordi man har tatt livet til en annen person (mord, drap) er efter min mening helt meningsløst.
Dessuten indikerer slike straffemetoder at man ikke har noen tro på at et menneske kan forandre seg. Men det har jeg. Jeg tror ikke at noe menneske er født ondt. At man alltid vil begå kriminelle handlinger på nytt og på nytt, selv om man har gjort det én (eller få) ganger. Tiltroen til det gode i menneske må være sentralt i straffepleien. Ellers vil det være meningsløst å bedrive rehabilitering overhodet.
Systemets innebyggede svakheter
«I februar 2000 satte den republikanske guvernøren George Ryan i delstaten Illinois alle henrettelser på vent da det ble fremlagt påstander om at tretten av 25 fanger på Death Row var uskyldig dømt. En undersøkelseskommisjon ble nedsatt, og tre år senere, den 11.januar 2003, benådet guvernøren alle delstatens 167 dødsdømte. Fire ble satt fri.» Sitatet er fra «Død og pine».
At prestisje er et begrep som må kunne knyttes til alt menneskelig, som politi og påtalemyndighet, tør være velkjent. Fordommer er også et begrep mennesker ikke kan fri seg fra å være bekjent av. Knyttes disse to begreper til efterforskning av påståtte forbrytelser og forbrytere, til rettssaker og bevisføring, til domfellelse og straffeutmåling, bør det være innlysende at å idømme noen den mest fundamentale straff som eksisterer, skal man være meget varsom med.
Både politi, påtalemyndighet og rettssystemet vil knytte prestisje til jobben som er gjort i forbindelse med forbytelser og forbrytere. Å tro at politiets efterforskere, påtalemyndighetens ansatte såvel som dommere og medlemmer av juryer vil gjøre sin jobb fri fra menneskelige fordommer, er å være i overkant naiv.
Menneskeskapte systemer vil ha innebyggede svakheter. Dette gjelder også rettssystemet. Den mest åpenbare svakheten er mennesket i systemet. Jeg skal ikke gå inn på alle svakheter som kan føre til at uskyldige mennesker blir dømt, og heller ikke gå inn på alle fordommer som kan forlede rettssystemets aktører til å dømme de som ikke bør dømmes. Bare konstatere at dette er momenter som må tillegges vekt. Ikke minst hvis man skal kunne bruke, og bruker, dødsstraff som en av flere straffereaksjoner.
En eksekvert dødsdom kan aldri omgjøres.
Selv om feilaktig sonede år ikke kan tilbakeføres til uskyldig dømte, kan man gi en form for erstating. En henrettet kan aldri få vende tilbake til livet han eller hun på feilaktig grunnlag ble berøvet.
Rettssystemet kan aldri bli ufeilbarlig. Derfor bør det heller ikke være anledning til å ilegge noen dødsstraff.
Andre om dødsstraff
Wikipedia har en utvidet artikkel på engelsk om dødsstraff.
Amnesty har flere artikler om dødsstraff.
Også den amerikanske organisasjonen ACLU har mye lesverdig om dødsstraff.
En av de beste filmer jeg har sett om temaet (og som ikke kan tolkes hverken for eller imot dødsstraff) er naturligvis Dead man walking, som også ble anmeldt i Dagbladet.
