fra regjeringen. Statsministerens kontor sørger for at 2 statsråder sniker i barnehavekøen, og viser samtidig at maksprispolitikken er forfeilet.
Dagbladet er ikke alene om å utbasunere moralsk forargelse på lederplass. Gamle sosialdemokratiske dyder om å stå i kø og vente på tur, og ta de ulempene som følger med køståingen, flagges høyt. Naturligvis.
Det har alltid vært greit å bruke høy intelligens og kompetanse, men ikke å bruke mye penger – hvis det er dét man er utstyrt med. For da kjøper man seg fordeler. Noe som er helt uhørt i vårt egalitære samfunn.
Saken er at Statsministerens kontor har kjøpt to statsråder (Sylvia Brustad og Erik Solheim) ut av barnehavekøen i Oslo og fått plassert barnene deres i en privat barnehave. Køsniking, altså. Ikke akkurat en sosialdemokratisk dyd. Som toppes av at barnehaveplassene statsministerens kontor har skaffet, er langt dyrere enn den maksprisen som er regjeringens ooffisielle politikk. Så ikke bare bedriver statsrådene med køsniking, men de kjøper seg fordeler – fordi de har råd til det. Hvor mange sosialdemokratiske dyder kan statsråder i en sosialdemokratisk regjering bryte?
Bruk fordelene du har!
for å presisere: Liberaleren synes det er fornuftig av bedrifter å bruke barnehaveplasser som et av flere virkemidler for å tiltrekke seg arbeidskraft med ønsket kompetanse. Det hjelper jo ikke en bedrift å tiltrekke seg lyse hoder, hvis all energi brukes til å få dagene til å henge sammen. Få levert barn i barnehave eller til barnepasser (dagmamma-begrepet) bør parkeres på den kjønnshistoriske skraphaugen), komme seg på jobb via kollektivtrafikk beryktet for irregularitet eller via rushtidstrafikk som aldri rusher noe sted.
Enkeltpersoner og familier som har økonomisk styrke till det, bør naturligvis bruke de fordelene dette gir. Enten det gjelder familiens helsetilbud, utdannelse – eller barnehaveplass.
Er du en spesielt kreativ og energisk person bør du naturligvis bruke også disse gavene, til for eksempel å skape et tilbud til den efterspørselen som åpenbart er efter barnehaveplasser.
Når Liberaleren oppfordrer bedrifter og folk med penger til å kjøpe seg ut av barnehavekøen – hvorfor skulle ikke regjeringen kunne gjøre det samme? Dens medlemmer skal jo tross alt styre landet. Nettopp. Regjeringen burde gjøre akkurat det den har gjort.
Hadde det ikke vært for at det er i strid med regjeringens egen politikk.
Tror regjeringen på egen politikk?
For eksempel når det gjelder barnehaver? Naturligvis. Elles hadde det ikke vært noen grunn til å føre akkurat den politikken. Eller er det slik at regjeringen mener det er forskjell på folk, og derfor bør for eksempel statsråder kunne kjøpe dyre barnehaveplasser – i strid med regjeringens egen politikk – mens folk flest ikke får lov til å gjøre det samme, men istedet må stå i kø for barnehaveplass?
Eller skal bare statsråder kunne kjøpe seg ut av køen?
Barnehavebedrageriet
er kjernen i saken. I forrige periode mente opposisjonen (Ap, SV, SP og FrP) at regjeringen ikke gjorde nok for å bygge flere barnehaveplaser. Derfor sørget disse 4 partiene for å tvinge regjeringen til å sette ned prisen for dem som allerede hadde barnehaveplass. Og benektet det åpenbare; at dette ville gjøre det vanskeligere å skaffe plass til dem som sto i kø. Hvorfor? Fordi fortjenesten, eller profitten om du vil, synker når du ikke kan ta betalt i forhold til efterspørselen efter en tjeneste, men må ta kun den prisen noen andre forteller deg at du skal ta. Og «noen andre» er stortingsflertallet. Når muligheten til fortjeneste forsvinner ut av et marked, da forsvinner selve tjenesten. I dette tilfellet barnehaver.
Det var naturligvis et festlig pek av opposisjonen å påtvinge regjeringen en politikk de ikke støttet. Dermed måtte regjeringen føye seg eller gå av. Den føyet seg. Nå er den festlige opposisjonen blitt til selvskuddsregjeringen, mens den kuede regjeringen er blitt «hva var det vi sa»-opposisjonen.
Ekstra festlig er det naturligvis når statsministerens kontor i full offentlighet demonstrerer at den ikke støtter regjeringens egen barnehavepolitikk. For det er nettopp slik det virker når statsrådenes barn går i barnehave der prisen er flere ganger høyere enn det pristaket regjeringen har lagt på alle andre barnehaveplasser.
Statsministerens kontor gjør mer enn å vise at regjeringens politikk på dette området ikke fungerer. Den saboterer barnehavepolitikken. Sabotasje mot regjeringens politikk utøves vanligvis av stortingsrepresentanter fra et parti som aldri har vært i regjering før (de som forvekseler stortingssalen med plenen utenfor), eller av statsministerens eget fylkeslag. Men nå er det ikke uerfarenhet eller AKP’ere forkledt som AP’ere.. Det er generalstaben selv.
Hva burde de gjort? Enten må statsrådene akseptere å stå i barnehavekø som alle andre – eller så må alle andre kunne gjøre det samme som statsrådene; kjøpe seg ut av køen. Og da, da er ideen om makspris i barnehavene lagt død. Det hadde vært noe, det!
Statsrådene tjener ikke dårlig. Så de kunne stått i kø som andre, og i mellomtiden brukt barnepasser eller andre løsninger – som for dem som for alle andre bare blir midlertidige. I påvente av det som er alle yrkesaktive småbarnsforeldres perleport; beskjed om at man kan ta med barnet inn gjennom døren til en barnehave.
Dårlig trøst
er det sikkert for dem som trodde at denne regjeringen skulle representere noe nytt og bedre enn den forrige, å finne ut at den ene regjeringen ligner til forveksling den andre. Løfter brytes, mål nåes ikke (og denne regjeringen har ikke engang unnskyldningen om at den er i mindretall!), og moralske verdier og dyder man holder opp som skinnende eksempler gjelder for alle andre – ikke dem selv.
Slik er politikkens verden.
Jo flere som innser det samme, og jo raskere de gjør det, jo større sjanser er det for at folk vil si at nok er nok, la oss få tilbake friheten og pengene våre så skal vi ta våre egne valg for våre egne liv – og ta ansvar for de valg vi gjør.
Det er jo lov å håpe.
I mellomtiden bør maksprisen avvikles, og barnehavelovgivningen liberaliseres. Så blir det kanskje et fungerende marked også innenfor barnehavesektoren.
