bør frem i lyset! Pengene partienes stortingsgrupper får til disposisjon er skattebetalernes. Derfor bør det redegjøres for hvordan pengene brukes. Så enkelt er det.
Det nåværende regelverket om offentlig innsyn i partienes regnskaper er mangelfullt, og personlig var jeg skeptisk allerede da det ble vedtatt. Fordi stortingsgruppenes pengebruk var unntatt fra regelen om innsyn. Min skepsis skyldes erfaringen med FrPs stortingsgruppe.
Dagbladet omtaler i dag saken på lederplass. Også VG omtalte saken i sin leder, 29.april – og krevet full åpenhet fra stortingsgruppene. Avisen støttet Venstre – som er eneste parti som foreslår åpenhet om hvordan de folkevalgte bruker pengene.
Hagen sparket kritikere
Fra 1992 til 1994 var jeg landsstyrevalgt medlem av FrPs stortingsgruppe – med fulle rettigheter. Dette er en del av den leninistiske partimodellen partiet vedtok på 1990-landsmøtet; 5 fylkesledere velges av landsstyret til å møte i stortingsgruppen, og omvendt. Fra februar 1992 til mai 1994 var jeg en av disse 5 – og siden jeg daglig befant meg i Oslo var det lett å møte på gruppemøtene i Stortinget hver onsdag.
Fra 1991-valget og frem til splittelsen i april/mai 1994 var stemningen i partiet spent, og i stortingsgruppen var alle partiets fløyer representert (liberalistene, de moderatkonservative, og populistene). En uke før valget i 1993 kom Hagen med sitt famøse utspill direkte i NRK radio om å droppe partiets viktigste sak gjennom 20 år; skattelettelsene. Partiets nestleder Ellen Wibe, politisk rådgiver for finansfraksjonen i stortingsgruppen og stortingskandidat Stephen Bråthen samt en rekke andre fremholdt at det var det nylig vedtatte partiprogrammet som gjaldt Valget gikk dårlig – og årsakene til dette er mange. Men Hagen startet en krig mot dem som ikke lojalt underordnet seg hans regime.
Det var den gangen man måtte høre morgennyhetene på radio eller lese tabloidene for å få med seg hva Hagen mente partiets politikk skulle være denne dagen.
De tre politiske rådgiverne i stortingsgruppen (den gang het det gruppesekretærer) ble av Hagens undersåtter ansett for å tilhøre partiets opposisjon; Odd Magnar Brubæk, Lars William Saure og Rudolf Christoffersen.
Efter det dårlige valget brukte flertallet i stortingsgruppen dårlig økonomi som unnskyldning for å si opp de to sistnevnte. Saure hadde vært byrådssekretær for nyvalgt stortingsrepresentant Ellen Chr. Christiansen – da hun var byråd i Oslo (199/91), mens Christoffersen hadde vært nestformann i FpU under Lars Erik Grønntuns første formannsperiode.
Opposisjonen i stortingsgruppen mente at økonomibegrunnelsen ikke var korrekt, men fikk knapp tid til å studere tallene som var grunnlaget for beslutningen. Brubæk (som hadde ledet sekretariatet siden 1989) var tillitsvalgt for rådgiverne, og valgte å si opp i solidaritet med de to andre. Dette var høsten 1993.
Stortingsgruppen sprakk 03.mai 1994, og de 6 gjenværende representantene valgte å ikke ansette nye rådgivere, men brukte pengene på å pleie det sosiale samholdet i gruppen – slik blant annet både Jan Simonsen og John Alvheim forteller om i sine memoarer.
Hemmelig lønn, bil og personlig trener
er blant avsløringene som har vært om FrPs pengebruk. Den hemmelige lønnen Carl I. Hagen fikk som partileder ble avslørt allerede i 1992. Nylig er det blitt offentlig kjent at Siv Jensen får bil og personlig trener av stortingsgruppen. Er dette i samsvar med regelverket – som sier at partigruppenes økonomiske midler skal brukes til stortingsrelevant arbeide?
Godt spørsmål.
Offentlig innsyn
er i hvert fall et virkemiddel som kan få partiene til å tenke nøyere igjennom hvordan de velger å bruke skattebetalernes midler. Derfor bør regelverket endres – slik at partigruppenes regnskap på Stortinget åpnes for offentlig innsyn – og uavhengig revisjon.
Riksrevisjonen kanskje anses som en nøytral instans i så måte?
Enig? Send epost!
Er du enig med Liberaleren kan du sende en epost til stortingspresident Torbjørn Jagland, visepresident Carl I. Hagen – eller til partigruppene.
