Den siste uken har det boblet rundt muslimer, ytringsfrihet og religiøs toleranse. Jeg har lenge vært i tvil om hva jeg skal skrive om saken. Flere utkast har blitt forkastet. Jeg har derfor valgt en overskrift som både er rett og feil og der forskjellen symboliserer sakens største problem. Glasshuset som alle sitter i og som gradvis fylles av glasskår fra steinene de kaster i alle retninger.
Saken har flere lag. La meg kjøre rett på den største avsporingen: Kollektivisme.
Denne feilen syndes det på av alle. La oss anta at jeg skriver: Liberalister er flotte mennesker. Dette har jo selvsagt et element av sannhet i seg, siden de fleste liberalister er flotte mennesker. Samtidig vet alle med litt kjennskap til problemstillingen at det finnes liberalister som er noen store drittsekker.
Likeledes er det blant muslimer. Men her er det dessverre faktisk på sin plass å påpeke at det de fleste muslimer er flotte mennesker. Dette skyldes det enkle faktum at mennesker har en tendens til å sortmale sine meningsmotstandere for selv – sammen med sin politiske agenda – å fremstå i best mulig lys. Det er så mye lettere å argumentere mot fanden på veggen i forhold til en nyansert virkelighet. Denne menneskelige intellektuelle svakhet har også preget liberalister i forbindelse med deres viktige kamp for ytringsfrihet den siste tiden.
I en ytringsfrihetsdiskusjon er det nemlig ingen grunn overhodet til å hisse seg opp over muslimer som demonstrerer, brenner norske flagg eller oppfordrer til boikott. Er fornærmelser greit når vi driver med det, men galt når de benytter seg av det?
De fleste muslimer er hyggelig, hederlige mennesker som ønsker å leve i fred med sine medmennesker. De er glade i sine barn og bryr seg om sine medmennesker. De aksepterer andre menneskers rett til å leve på en annerledes måte enn dem selv. La meg gi et eksempel på det siste: Muslimer skal ikke spise grisekjøtt. De lever etter dette selv, men har ingen problemer med at ikke-muslimer for eksempel spiser ostepølse med bacon.
I likhet med de fleste mennesker liker de fleste muslimer ikke fornærmelser mot ting de anser som viktige i livet sitt. Fotballsupportere misliker for eksempel fornærmelser mot sitt lag. USA-venner misliker hets mot ”the land of the free, home of the brave”. Monarkister misliker majestetsfornærmelser. Kristne misliker blasfemi mot den sanne gud. De aksepterer imidlertid andres rett til å disse meningene.
Muslimer flest aksepterer ulik og rett til å ha andre meninger. De krever imidlertid sin rett til å si ifra og reagere på dette. Skal det være negativt at de bruker sine liberale rettigheter til å uttrykke sine meninger og forsvare det som er viktig for seg? Selvsagt ikke! Ytringsfrihetsforkjemper som er villig til å dø for menneskers rett til å ytre seg, jeg har en oppfordring til deg. Ikke si dette kun for å forsvare noen bilder av Muhammed i en dansk eller norsk avis. Vær også villig til å dø for en sint muslims rett til å brenne et norsk flagg og skrike ut sin avsky mot nordmenns hets av Gud.
Nå er det selvsagt slik at enkelte muslimer har gått langt over streken i forbindelse med bildene av Muhammed. Vel, slik er det også i forbindelse med kvinner og sex. Enkelte menn voldtar kvinner. Det er selvsagt galt når ytterliggående feminister vil straffe alle menn for dette. Men hvorfor er det galt? Svaret er enkelt: Kollektivisme er ondskap! Det å slå alle mennesker over en kam på grunn av gruppetilhørighet er grunnleggende galt. Det krenker det individuelle menneskeverdet. Mennesker bør straffes for sine forbrytelser.
En voldtektsmann bør straffes. Likeledes bør en muslimsk overgriper straffes. Men unnskyld meg, hvorfor har ingen krevd dette? Dersom det er slik at noen muslimer har reagert på en måte som overgår grensene for ytringsfriheten, så er den korrekte reaksjonsmåten den samme som ved andre kriminelle overgrep. Anmeldelse, rettssak, bevisførsel og eventuell dom. De liberale demokratiske idealene handler ikke bare om ytringsfrihet (for oss). De handler også om grunnleggende rettsstatsregler for alle mennesker.
Individuelle overgripere bør straffes. Men like fullt som det er galt å straffe en mann for en annen manns voldtekt, er det galt å straffe en muslim for en annens muslims handlinger. Og det er galt å straffe vedkommende uten en rettferdig rettergang. Holder ikke den individuelle bevisbyrden, bør ikke vedkommende dømmes.
En del muslimer krever en unnskyldning fra Norge eller Danmark p.g.a noe enkelte innbyggere har gjort. Dette er selvsagt en del av samme kollektivisme. En nasjon er selvsagt ikke ansvarlig for en innbyggers handlinger, like lite som en innbygger er ansvarlig for en nasjons handlinger. Kanskje på tide å ta et oppgjør med alle kollektiver? Jeg ergrer meg svært når kongen eller statsministerer i nyttårstalen taler på vegne av oss alle. De gjør nøyaktig det samme som enkelte muslimer gjør i disse dager.
Noen hevder at islam er selve problemet. Nå er ikke jeg særlig glad i noen religioner som den ateisten jeg er. Men den forakten for religion generelt og islam spesielt som enkelte står for, er grunnleggende irrasjonell. Dersom man tror at mennesker er individuelt ansvarlige for sine handlinger og i stand til å vurdere rett og galt, må man holde individuelle mennesker ansvarlig for sine handlinger. Ikke alle nazister banker opp innvandrere. Ikke alle dogmatiske islamister sprenger uskyldige i luften. Ikke alle fanatiske fotballsuppertere overfaller sine motstandere.
Hvis det var en direkte sammenheng mellom nazisme, islam og fotballfanatisme og vold, ville man sett at alle tilhørende disse gruppene, var voldelige. Dette ser man overhodet ikke. De fleste innen alle disse gruppene unnlater å være voldelige. De utøver sin frie vilje og sin vurderingsevne og bør belønnes ut ifra at de de facto ikke gjør noe galt. Det er helt grunnleggende nødvendig å skille mellom den som slår og den som ikke slår.
Noen prøver seg med det argumentet at man innen islam ikke skiller mellom moral og politikk. Greit nok det, kanskje har de rett i det. På den annen side er ikke det skillet så opplagt i norsk politisk tankegang heller. Norske kristne og norske ateister gjør nøyaktig det samme. Dette er ikke et utpreget islamsk problem. Problemet skapes av staten som forvrenger moral og skaper kriminalitet. Tillat meg å forklare.
Nesten alle nordmenn mener det er galt å stjele. Hvis jeg mistet lommeboken min på gaten, ville nesten alle stoppe meg og gi den tilbake til meg, selv om de ikke ville bli tatt dersom de rappet den. I sitt privatliv er nesten alle nordmenn gjennomførte libertarianere med respekt for privat eiendom. Dette er en sterkt medvirkende årsak til at Norge er et så bra og velstående land. Likeledes ville nesten alle si at det er helt greit at staten gjennom regjering og skatteinnkreverne forsynte seg som de ville fra min lommebok. Staten omforvandler umoralsk kriminalitet til akseptert selvfølge. Den aksepteres som et legitimt virkemiddel for å påtvinge andre mennesker sine verdivalg.
Dette skiller seg minimalt fra det islamister gjør. Deres verdivalg er bare litt forskjellige/fremmedartede. Mekanismene er nesten identiske.
Liberaleres jobb er derfor å konsekvent stå på de liberale barrikader. Vi må forsvare all ytringsfrihet. Vi må påpeke at Magazinet og Carl I. Hagen er enige med muslimer som vil innskrenke ytringsfriheten. Vi må påpeke at sosialister som vil forby rasistiske ytringer er enige med forskrudde liberalister som vil forby kommunistiske ytringer. Vi må påpeke at konservative sosialdemokrater i sentrum er enige med alle disse ekstremistene, men med en mer dannet språklig uttrykksmåte.
Ytringsfriheten må være absolutt i innhold. Har man lov til å tenke det, har man lov til å si det. Det er også på sin plass å påpeke at de liberale idealene har sine begrensninger på ytringer i tid og rom. Ingen kan påtvinges ytringer. Du kan trykke dine tegninger i din avis, men ikke kreve at andre skal trykke dem eller lese dem. Det er således likeverdig å tegne en tegning av Muhammed i din private leilighet der ingen ser den og i din avis. En avis er ikke en del av en såkalt offentlighet. Den er privat papir som sirkuleres blant de som velger å kjøpe den. De samtykker i å motta det budskapet og de meninger som den inneholder.
La oss kalle Magazinets handlinger med dets rette navn: En vellykket reklamekampanje. De har gått fra ukjent til allment kjent uten å betale en krone i reklamering. Det er imidlertid patetisk hvordan norske myndigheter har lagt seg flate for kritikken i forbindelse med Magazinets trykking av Muhammed-tegningene. Her kontaktes de av myndighetene fra mange undertrykkende regimer. Regimer som daglig krenker ytringsfriheten til sine innbyggere og står for umenneskelige overgrep. Så fokuserer Gahr Støre og hans kumpaner på at de selvsagt tar avstand fra publiseringen av disse tegningene selv om man har ytringsfrihet til å gjøre det. Anledningen burde selvsagt bli brukt til klart og tydelig si ifra hva man mener om ytringsfrihet og undertrykking i disse landene.
Jeg har lenge tenkt over om jeg ønsker å trykke tegningene på min private hjemmeside. Jeg har stor sans for det å stå opp for ytringsfrihet og støtte de som gjør det. Jeg har imidlertid ikke noe personlig behov for å trykke noe som andre mennesker oppfatter som krenkende. Det er forskjell på å aktivt krenke og å la seg sensurere. Jeg vil derfor finne det helt naturlig å trykke tegninger jeg finner morsomme, uavhengig av om enkelte finner dem krenkende.
Det går tre skiller her som er viktig for meg personlig. For det første er det viktig at noen viser at man ikke lar seg skremme fra å ytre seg. Siden bildene allerede var publisert på blogger før jeg fikk ut fingeren, faller dette argumentet vekk for meg. Det er imidlertid fortsatt et argument for trykte dagsaviser siden ingen slike i Norge har trykket tegningene, noen burde være først.
For det andre er det viktig å støtte de som stikker hodet ut. Dette kan imidlertid gjøres på flere måter, og det å trykke tegningene er kun relevant dersom det bidrar til å redusere faren for den som bør beskyttes. Jeg anser ikke Heidi eller Eric for å være i fare, derfor teller ikke det argumentet. Reklamemannen i Magazinet driter jeg i, folk som aktivt sprer antiliberalt tankegods får klare seg selv! Det at man støtter noens rettigheter, betyr ikke at man selv må støtte dem.
For det tredje er det viktig at man gir leserne informasjon om hva saken gjelder. På nettet er det mest effektive en link til bildene. I papiraviser er det imidlertid ikke mulig, det er således dårlig journalistikk fra samtlige norske papiraviser å ikke trykke et eller flere av bildene. Disse har rett og slett blitt skremt fra å drive god journalistikk og bør derfor gjemme seg i skam. Hans Fredrik Dahl har forresten en strålende kommentar om dette i Dagbladet i dag (selv om jeg ikke nødvendigvis er enig i konklusjonen).
