Det har vært et spørsmål om hvordan liberalister definerer naturgitte rettigheter – da ideologien står og faller på dette begrepet. Dette er et ydmykt forsøk på å forklare mitt syn på naturgitte rettigheter, og hvorfor jeg legger disse til grunn for mine verdier og valg
Av Heidi Nordby Lunde, tidligere leder i FRIdemokratene.
I noen av de lengste trådene av innleggene på «Liberaleren» kan det se ut som om at man forventer at liberalister skal i et «relativt» kort innlegg skal gi løsningen på alle verdensproblemer og komme frem til to streker under svaret. Det sier seg selv at et samfunn basert på frivillighet så er det umulig å forutse hvordan det vil se ut og hvordan oppgaver som i dag er ivaretatt av staten vil bli løst. Dette er noe av det jeg finner mest spennende og utfordrende med liberalismen som utgangspunkt, fordi det gir mulighet for en dynamikk og mangfold som vi aldri har sett før – men som jeg gjerne ville tatt del i.
Definisjonen av naturgitte rettigheter slik jeg forstår det er basert på tanken om at gjennom sin eksistens har mennesket fått en naturgitt rett til liv. Denne retten sier ingenting om livskvalitet eller levetid. Gjennom denne retten til liv utledes det at mennesket også har rett til å eie seg selv – sin kropp og sine intellektuelle evner – og dermed har eiendomsrett til det en selv klarer å skape gjennom bruk av disse. Gjennom å skape noe – enten ved å pløye land, skrive dikt, programmere eller utføre tjenester – kan menneske bytte sin egen arbeidskraft og «intellectual property» mot andre goder det ønsker eller trenger. Derav retten til å søke etter lykken – eller frihet – om du vil – under forutsetning av at man ikke krenker andres naturgitte rettigheter. For liberalister har man anerkjent disse tre rettighetene som et aksiom – grunnsetninger som synes så innlysende at de ikke krever noe bevis. De tre rettighetene er i tillegg logisk utledet av hverandre. På disse tre pilarene hviler mitt menneskesyn, mine verdier og verdenssyn.
I en verden der disse tre rettighetene blir respektert, finnes ikke drap, vold, overgrep eller undertrykkelse. Det betyr ikke med nødvendighet at alle mennesker vil være lykkelige, det vil fortsatt kunne eksistere fattigdom og nød. Ingen av oss – uansett hvor ressurssterke vi er – kan garantere oss mot naturkatastrofer eller sykdom. Er det en ting som helt garantert vil eksistere så er det forskjeller. Grunnen til dette er jo fordi vi nettopp er født ulike. Mitt utgangspunkt er at de negative forskjellene økes og forsterkes gjennom at man overprøver de naturgitte rettighetene – og på vegne av en gruppe, en Gud, et samfunn – for et «større gode» som man tror ikke ville ha eksistert dersom man overlot organiseringen til frivillig deltakelse.
Den engelske filosofen John Locke la grunnlaget for rettighetsteorien, og hevdet at hvert individ har visse rettigheter, og at disse ikke bør krenkes av noen, ikke engang av staten. Ifølge Locke er statens eneste legitime oppgave å beskytte individers rettigheter. Slike rettigheter kalles ofte «negative rettigheter».
Slik jeg forstår definisjonen av «positive rettigheter» er dette at man pålegger andre å skaffe til veie et gode, det vil si at dette er noe det enkelte individ ikke som sådan er født med – men bevilges gjennom organiseringen av samfunnet. Det er her de store ideologiske skillene går.
I menneskerettighetserklæringen heter det at «alle barn har rett til utdannelse» og «alle barn har rett til mat». Hvordan skal man kunne innvilge dette dersom et samfunn eller land ikke har noen som produserer kunnskap eller nok mat til å kunne gi bort eller selge til de som trenger det? Og for sikkerhets skyld – å ha behov for noe er ikke det samme som å ha rett til noe i liberalistisk sammenheng. Måten vi løser dette på i dag er at alle som arbeider (frivillig bytter sin egen arbeidskraft mot penger og andre goder), fratas store deler av sin inntekt for at dette skal refordeles til samfunnet og dermed være med på å utjevne forskjeller.
De naturgitte rettighetene gir heller ikke grunnlag for noen «plikter» – i form av at et menneske plikter å gi mat til et annet menneske som sulter. Det overlater man til det enkelte menneske å bestemme. Det er i hovedsak dette som mange finner kynisk og kaldt i liberalismen. Jeg gjør ikke det. For det første mener jeg, i likhet med mange liberalister – at når man ikke legger begrensninger på enkeltmenneskets kreativitet og skaperglede så klarer vi i et naturlig fellesskap (ikke gjennom statlig intervensjon) å løse de fleste utfordringer. Vi mener at et fritt marked bidrar til en verdiskapning som i sitt vesen er med på å skape flere muligheter for de fleste. Kapitalisme og markedsøkonomi er som sådan ikke et mål i seg selv, men et middel for personlig frihet.
Det vil være mennesker som ikke klarer seg på egen hånd, også i et slikt samfunn. Det er riktig at disse vil være prisgitt veldedighet fra oss andre – men forskjellen vil være at denne veldedigheten vil være frivillig basert, og frivillig basert veldedighet der et enkelt menneske gir av egen formue for å hjelpe andre har vist seg å være mer effektiv enn statlig refordeling.
Et system som legger «positive rettigheter» til grunn vil alltid ha problemer med å begrense seg. Hvor mye av lønnen til en arbeider skal man kunne ta for å gi til en annen? Når er man like nok? De samfunnene som har – gjerne med de beste intensjoner om du vil – lagt «å gi etter evne, få etter behov» som grunnlag for sin eksistens, har vist seg å bli noen av de mest grusomme systemene der vold, undertrykking og overgrep har vært helt nødvendig for å tvinge mennesker til «å gi etter evne». Derfor har undertegnede – i likhet med mange av de landene som ble styrt etter dette prinsippet – forkastet idèene som lå bak dette.
Finnes det et perfekt samfunn? Nei – fordi samfunnet vil til enhver tid være et resultat av de valgene vi som enkeltmennesker tar, og det som er perfekt for meg er ikke ideelt for en annen. Dessuten velger vi som mennesker og forbrukere ofte ikke den mest idèelle løsningen for oss selv – men den som er god nok, i forhold til tid og penger. Det kan kanskje være teoretisk mulig å skape et idealsamfunn basert på en liten gruppe mennesker som deler verdigrunnlag og ønsker for personlig utfoldelse og begrensninger. De av oss som har vært samboere vet at det er vanskelig med bare to, det sier seg selv at med flere millioner mennesker vil et «idealsamfunn» i begrepets abstrakte betydning være umulig. Men i et fritt og mangfoldig samfunn som respekterer dine naturgitte rettigheter kan du ha mulighet til å skape deg et liv som tilsvarer dine drømmer. Det er umulig i et samfunn som er prinsippielt basert på å begrense individets frihet.
Er dette sosialdarwinisme? Nei, for begrepet tar utgangspunkt i en feilfortolkning av Darwin’s «survival of the fittest». Han sto aldri inne for den sterkestes rett eller at den sterkeste overlever. En mer korrekt oversettelse er «den mest tilpasningsdyktige overlever»; hvilket ikke bare åpner for at mennesker som ikke er «mainstream» i alt fra livsstil til fysikk vil kunne overleve. Dersom Darwin hadde rett betyr det at det er en nødvendighet å skape et «artsmangfold» også hos mennesker dersom vi skal overleve. Det skjer best i et samfunn som respekterer menneskets naturgitte rettigheter.
