Norge er flere år kåret til verdens beste land å leve i. For å bevare illusjonen om Paradiset Norge burde du ikke se NRK1-programmet Migrapolis i går kveld. Jeg så det likevel.
Vi er så vant til å høre om Norge som velferdsparadis for verdens fattige, og derfor om masseinnvandring over grensene. Er det da mulig å tro at noen faktisk forlater Norge? Kanskje ikke – men Migrapolis fortalte i programmet historien om tre personer som reiser ut i verden (til Colombia, USA og India) av ulike grunner. Ingen av historiene de kunne fortelle er særlig flatterende for Norge.
Jeg ser sjelden Migrapolis. Et program for spesielt interesserte; nye nordmenn og deres utfordringer i kalde Norge. Gårsdagens program hadde jeg bestemt meg for å se. Jeg har tidligere skrevet mye på Liberaleren om at Norges grenser er langt vanskeligere å forsere enn noen ynder å påstå. Og UDI er den usynlige muren som er nærmest umulig å slå hull i. Kveldens program hadde nok en historie om UDIs umenneskelighet. At programmet også hadde en ”bonus” i form av andre aspekter ved Norge, innvandring og det vanskelige ved å forholde seg til flerkulturelle nordmenn med frisk hudfarve.
Blant tidligere kommentarer på Liberaleren om samme emne er Prisen for utvandring, Stakkars Aleksander, Regler er regler, og Rømmer landet – av kjærlighet.
Kjærligheten trosser byråkratiet
Øystein Schjetne fant den store kjærligheten i colombianske Catalina Gomez Cubillos, da han var på forretningsreise i Colombia i 2001. I 3 år har han forsøkt å få forloveden på besøk til Norge. Uten hell.
For å få turistvisum til Norge er det 2 viktige betingelser: Du må ha en invitasjon og eller økonomisk garanti, og det er en forutsetning at du returnerer til hjemlandet. Hvis UDI ikke tror at utlendingen reiser tilbake, avslås søknaden. Efter at de fikk avslag, søkte de om det Schjetne misvisende kaller «forlovelsesvisum». Det er det ingenting som heter. Men man kan søke om 6 måneders arbeids- og oppholdstilladelse, basert på intensjon om ekteskap. Det ulykkelige for Øystein og Catalina var at UDI også avslo den søknaden, fordi parets intensjon ikke overbeviste UDI.
Catalina er som de fleste fra Syd-Amerika katolikk. Blir hun først gift, kan hun ikke skille seg igjen (unntatt i ekstreme tilfeller). Derfor ville hun bli kjent med Øysteins familie og venner, byen Bergen og landet Norge. Burde ikke manglende mulighet til skilsmisse overbevise UDI om at Catalina ikke bløffet?
For at vigselsmyndighet skal kunne vie et par i Norge der den ene er utlending, må hun/han ha lovlig opphold, det vil si visum/oppholdstilladelse, først. Men for at UDI skal innvilge søknad om 6 måneders visum må det foreligge konkrete bryllupsplaner; en bekreftelse fra vigselsmyndighet på at det foreligger en bryllupsdato. Den må naturlig nok ”bestilles” en tid i forveien. Som den observante leser forstår, går man her i sirkel. Det ene er avhengig av det andre på en slik måte at det ikke er så greit å si hva man kan skaffe seg først.
For Øystein og Catalina ble byråkratiet, ventetiden, avslagene og mistenkeliggjøringen for mye. Nordmannen Schjetne forlot Norge til fordel for Colombia. Da BA (Bergensavisen) ”tok saken”, kom imidlertid oppholdstilladelsen fra UDI. Som forsvarer seg med at det opprinnelige avslaget berodde på ”misforståelser”. Parets intensjon om ekteskap kom ikke klart nok frem..
Migrapolis viste gjensynet mellom Øystein og hans mor og søster. Han vendte for en stakket stund tilbake til Norge. Moren føler også UDIs mistenksomhet som en tung og unødvendig bør ikke bare for Øystein men også for familien som ikke får vise hans tilkommende landet han kommer fra.
De andre historiene
i programmet var også interessante. 15 år gamle Miriam forlater Norge til fordel for San Antonio i USA. Moren er norsk, faren afroamerikaner fra USA. Miriam føler seg mobbet og plaget i Norge, og mener amerikanerne har et mer avslappet forhold til et mangfold av hudfarver og kulturer. Moren synes det er tungt, men aksepterer at nordmenns fordommer gjør det nødvendig for datteren å skape så stor geografisk avstand mellom dem.
Ekambaram Sundaram kom til Norge 25 år gammel, og har gjort suksess her. En mangfoldig og allsidig mann. Efter 30 år reiser han tilbake til India med sin kone. De foretrekker å nyte sitt otium i gamlelandet, fordi man der tar bedre vare på sine eldre..
To historier som utfordrer nordmenns selvbilde og oppfatningen av hvordan det er å leve i Norge, og hvor moderne og verdensvante vi er.
Tilbake til historien om Øystein og Catalina:
Tro, håp og kjærlighet
er verdier som kan gjøre verden til et bedre sted å leve. Hvem vil ikke tro på det gode i mennesket? Hvem håper ikke på en bedre og lykkerligere fremtid? Hvem vil ikke oppleve kjærligheten?
Ikke UDI, ser det ut til. UDI representerer ikke tro men mistro, UDI knuser håp, og dyrker mistenksomhet istedenfor kjærlighet. Budskapet UDI utstråler er at hvis du som norsk nordmann i Norge skal elske noen så må den utkårede være norsk!
Hvorfor skriver jeg så mye om dette?
Fordi Søken efter lykken er en naturgitt rettighet vi alle har. En drivkraft som finnes i alle mennesker. Lykken er ikke nødvendigvis å komme til Norge. Mange finner lykke i kjærligheten; den lykke det er å få elske et annet menneske og bli elsket tilbake.
Kjærlighetens veier er uransakelige er det noe som heter. UDI gjør sitt beste for at disse veiene i hvert fall ikke skal føre til Norge.
All you need is love sang Beatles. Men kjærlighet er ikke nok mot UDI-byråkrati. I en annen sang er budskapet at What the world needs now is love, sweet love.
Finnes det noen i UDI som tror på Kjærligheten?
