Lørdag hadde NRK et program om ”det selvstyrte ungdomshuset” Blitz i serien ”Fakta på lørdag”. Fakta og fakta. Det mest nøytrale man kan si om programmet, er at det var ensidig.
Den som forventet en balansert fremstilling av hvordan Blitz ble til, og den allsidigheten som har preget huset og miljøet, måtte bli skuffet. Det var lite balanse, mye frustrasjon og hat mot folkevalgte og politi, og lite problematisering av blitzernes hang til vold og meningsterror.
Aksepterte blitzernes premisser
Det begynte med begynnelsen; okkupasjonen av at hus i Skippergaten rundt 1980. Hensikten var vel å formidle hvor ”fæle” de folkevalgte i Oslo rådhus har vært i over 20 år, som ikke har gitt ungdom noe å holde på med. Men å balansere Blitz-huset med andre aktiviteter for ungdom ble ikke gjort. Problematiseringen av å bruke offentlige penger på ungdom fremfor på oppgaver som mer opplagt oppfattes som offentlig ansvar ble heller ikke gjort. Dermed har man allerede akseptert blitzernes premisser for resten av historieskrivningen.
Hva gjør ungdom?
Ungdom har mange tilbud; ulike idrettsgrener organiserer ulike idrettslag og klubber, kommunale ungdomsklubber, Speider’n, sjakk, partipolitiske ungdomsorganisasjoner, miljøorganisasjoner, internasjonale solidaritetsorganisasjoner, og mer spontant organiserte aktiviteter som å spille i band er noen av de tilbudene som eksisterer. Flere av de medvirkende i programmet (som ikke var spesielt unge lenger) viste klart gjennom sine betraktninger og meninger at de fint kunne fått utløp for sin aktivitetstrang i noen av ovennevnte tilbud.
I Blitz-miljøet valgte man i stedet å demonstrere sin forakt for privat eiendomsrett ved å okkupere hus og bruke dem til egne formål (selv om det var kommunen som eiet huset både i Skippergaten og i Pilestredet (Blitz).
Politisk engasjement
Programmet om Blitz fokuserte mye på deres politiske engasjement, spesielt internasjonalt. Mot rasisme, nazisme, imperialisme, og for miljø. Utfra blitzernes tankegang gav en del av mostanderne seg selv; USA, Storbritannia, multinasjonale selskaper, og hjemlige avleggere. Besøk av internasjonale politikere som Margaret Thatcher (1986) og Caspar Weinberger (1987) gav Blitz-miljøet anledning til å vise sitt engasjement – ofte gjennom demonstrasjoner. Mange, for ikke å si de fleste av disse demo’ene utartet til rene gateslag mellom Blitz og politiet.
De medvirkende i NRK-programmet var befriende ærlige om hvordan det føltes helt naturlig å sparke og slå løs på polititjenestemenn og kvinner – dersom de klarte å få tak i noen slike under demo’er (f.eks ved å rive politifolk av hester). En slik utilslørt oppfordring til vold hører man sjelden fra andre enn nynazister. I dag har jeg lett forgjeves i media efter noen PK’ere (politisk korrekte) som tar avstand fra slik voldsbruk. Uten hell. Men det er jo fortsatt helg. Kanskje kommer det noe mandag eller tirsdag, når synsere og politikere har fått summet seg efter helgekosen..
På den hjemlige arena var det som oftest bystyret og byrådet i Oslo som fikk unngjelde. De begikk jo stadig det ”overgrepet” å prøve å få slutt på den ulovlige okkupasjonen av Blitz, og samtidig noe så uhørt som å forsøke å holde orden på kommunens økonomi – og dermed bidra til å opprettholde kommunale tilbud til syke, eldre og brukere av kollektivtrafikk. Ikke sjelden var det voldelige sammenstøt mellom Blitz og politiet når budsjettet skulle vedtas. Og gjerne med skadeverk på annen manns eiendom som resultat. Enten tilfeldige butikkvinduer – eller inngangsdørene til Oslo rådhus.
Og meningsterror
Efter frigjøringen i 1945 har Norge heldigvis vært forskånet for nazisme. Stort sett. På slutten av 1970-tallet dukket det opp små grupper, som forsøkte å sprenge bomber i 1.mai-tog. De var ikke mange nok til å være synlige i gatebildet. Derfor valgte de ekstreme virkemidler. For så vidt i ”god” historisk tradisjon.
Blitzerne skal berømmes for sitt i utgangspunktet gode engasjement mot rasisme. Gode holdninger unnskylder imidlertid ikke meningsterror og vold som politisk virkemiddel. Og det var nettopp slik blitzerne ville bekjempe nynazister og rasister. Hva ser folk flest? To ekstreme grupper involvert i gatekamper og gjensidige ”anslag” mot hverandre; overfall og bomber. Å ta en håndfull nynazister på alvor fremfor å motarbeide hverdagsrasismen er en rar prioritering. Men så er vel ikke logikk Blitz’ sterke side. Det spørs vel også om en så ekstrem gruppering som Blitz kunne utført noe konkret og matnyttig arbeide mot hverdagsrasismen.
Resultatet av Blitz-volden, uttrykt i kamprop som ”vi er mange, vi er sterke – vi skal knuse naziherket!” var imidlertid ikke færre – men flere nynazister! Og dermed øket gateslagene og volden på tilfeldige utesteder i Oslo. Imponerende strategi og resultat..
En lov for Blitz…
Og en lov for alle andre? Dette har tydeligvis vært tankegangen i Blitz-miljøet. Ikke skulle de respektere eiendomsretten, men ta seg til rette på andres eiendom. Ikke skulle de respektere en politisk prosess og beslutninger i lovlige, folkevalgte organer, men trosse, true og herje seg til å få sin vilje. Ytringsfriheten i Oslos gater – også til å bruke voldelige uttrykk, skulle kun gjelde Blitz. Andre, enten det var FrPs 1.maifeiringer eller nynazister, skulle bankes og slåes vekk fra gatene. Politiet er for de fleste andre en representant for statsmakten, satt til å håndheve lover gitt av folkets valgte representanter. For Blitz var politiet bare èn blant flere motstandere. Det samme var de folkevalgte. Og vi vet jo hvordan blitzerne behandler sine motstandere; ”vi er mange, vi er sterke… ”.
Der Blitz ikke bryr seg
Selv har jeg vært med på mange demonstrasjoner i Oslo de siste 15 årene, både lovlige og ulovlige. Men aldri voldelige. Sjelden har Blitz vært representert, To tilfeldige eksempler: Blitz var ikke der da Amnesty, Tibetkomiteen og andre demonstrerte mot det kommunistiske Chinas president Jiang Zemin da han besøkte Oslo i juni 1996. Stort sett alle partipolitiske ungdomsorganisasjoner gikk sammen om å tilby Amnesty hjelp. Men ikke Blitz. I januar 1991 var Kazimiera Prunskiene, statsminister i Litauen, i Norge, og i et iskaldt Studenterlunden var det demonstrasjon mot Sovjetunionen. Men jeg så ingen fra Blitz.. Derimot har jeg sett helt vanlige og lite gateaktivistiske folk som ønsket å demonstrere i ulike sammenhenger skygge banen i Oslo sentrum når blitzerne i all sin uniformerte gru kom travende ned Universitetsgaten, eller liksom tilfeldig sige inn mot Studenterlunden tre og tre i følge fra alle kanter.
Mimring – oppgave for NRK?
Programmet i NRK1 denne lørdagskvelden i november var ingen presentasjon av historien om Blitz. Det var en rørende naiv og romantisk mimring om ”gamle dagers gatekamper” i Oslo – sett fra Blitz. Uten problematisering eller balanse av noe slag. Få stiller seg likegyldige til Blitz. Men er det en oppgave for NRK å bedrive slik ensidig mimring?
