Plata er i dag Norges største markedsplass for kjøp og salg av narkotika. Det er et åpent og tilgjengelig sted for unge mennesker som er nysgjerrige på miljøet eller i startgropa for et liv som tung misbruker. Derfor er det logisk at politiet forsøker å forhindre dette ved å slå ned på åpenlys omsetning og bruk av narkotika. Å flytte miljøet representerer imidlertid ikke noen løsning på problemet. Derfor har Unge Høyres Storbynettverk foreslått overfor Unge Høyres Landsmøte at man bør innføre et prøveprosjekt der utdeling av heroin er en del av behandlingstilbudet for tunge rusmisbrukere. Unge Høyres Landsmøte skal ta stilling til forslaget neste helg.
Av: Nikolai Astrup, Leder i Oslo Unge Høyre
Staten og kommunen har de siste 30 årene hatt det samme tverrpolitiske utgangspunktet for sin narkotikapolitikk. Filosofien om å forsøke å stoppe innførsel av narkotika til landet, samtidig som man har utviklet bo-, aktivitets- og behandlingstilbud for narkomane, har ligget til grunn. Denne filosofien har ikke hindret en økning i narkotikamisbruk og overdosedødsfall (riktignok er overdosetallene noe ned de siste to-tre årene). Oslo har tidligere blitt omtalt som Europas narkohovedstad. Innførselen av narkotika har ikke blitt mindre med årene, til tross for betydelige bestrebelser fra myndighetenes side. Det er i dag ca. 6000 sprøytenarkomane i Oslo, og tallet stiger hver dag.
Myndighetene i Oslo har jobbet målrettet for å gi de narkomane et mer verdig liv. Bo-tilbudet for de narkomane er blitt vesentlig bedre de siste årene, og helsestasjoner og matstasjoner er blitt styrket. Behandlingstilbudene er også blitt flere og bedre, med blant annet 200 nye metadonbehandlingsplasser. Det er blant annet opprettet flere oppholdssteder med utvidet åpningstid, en egen rustelefon med informasjon om tilbud, nye feltpleiestasjoner med muligheter til personlig stell, og de narkomane får tettere medisinsk oppfølging. Det er ingen tvil om at dette er positive tiltak som vil bidra til å hjelpe de narkomane inn i en situasjon der de er mer mottakelige for rehabilitering og inntreden i samfunnet igjen. Narkomani er en sykdom, og de som er rammet av den skal ikke bare hjelpes ut av den sykdommen, men de skal også leve et mest mulig verdig liv i sin situasjon.
Men disse tiltakene vil neppe bidra til å redusere overdosedødsfallene i storbyene. De vil heller ikke fjerne behovet for å stjele for flere tusen kroner hver dag eller prostituere seg, for å finansiere lasten. Tiltakene vil heller ikke ha noen innvirkning på kvaliteten på stoffet som sprøytenarkomane injiserer i kroppen. Det er på tide å tenke nytt for å komme disse problemene til livs, og faktisk gjennomføre tiltak som vil bedre sprøytenarkomanes livskvalitet radikalt.
Sveits og Nederland er eksempler på land der man har innført prosjekter der Staten deler ut små doser med gratis heroin til tunge heroinmisbrukere. Forsøkene har så langt vist seg å være vellykkede, både for heroinmisbrukerne selv, og for samfunnet forøvrig. Tilgangen på rent stoff i små doser som settes regelmessig av kvalifisert helsepersonell, har gjort at misbrukerne slipper å gjennomgå den ytterligere nedverdigelsen det er å rane folk på gaten, prostituere seg, begå innbrudd eller lignende, og overdosene er så godt som fraværende. Oppfølgingen av de narkomane blir naturligvis bedre, og evalueringsrapportene fremholder at sjansen for at de narkomane skal kunne komme tilbake til samfunnet gjennom rehabilitering og gjenopprettelse av sosiale nettverk er betydelig større med dette prosjektet. Enkelte er i full jobb somen følge av dette prosjektet. Nettverkene som står bak salget av heroin i dag, vil naturligvis bli svært svekket av en slik ordning, noe som samfunnsmessig er et ubetinget gode.
Prinsipielt/ etisk er det liten eller ingen forskjell på å dele ut heroin og metadon. Sistenevnte er et kjemisk fremstilt opiat som bidrar til å kastrere følelseslivet. Enkelte forskere fremholder at levealderen til en metadonbruker reduseres med inntil 20 år. Heroin er et renere stoff som det faktisk er lettere å oppnå en fullstendig rehabilitering med, enn metadon som brukerne gjerne går på livet ut. Derfor bør LAR (legemiddelassistert rehabilitering) praktiseres med omhu. Metadon er ingen spesielt god løsning i rehabiliteringen av rusmisbrukere, men et nødvendig onde.
Det er viktig å presisere at verken LAR eller heroinutdeling funker uten et skikkelig ettervern, der full sosial rehabilitering er fokus. Der er vi for dårlige i dag. Misbrukerne må få oppfølging i lang tid. LAR er å kaste ressurser ut av vinduet hvis ikke det følges opp av tilstrekkelig ettervern. For de som klarer å bli rusfrie er det ekstremt viktig med oppfølging som sikrer dem kunnskap om både de psykologiske aspektene og de fysiologiske aspektene ved sin situasjon. Det er fantastisk å møte de som har kommet seg over kneika. Det må representere normen, og ikke unntakene.
