Klokken er 4 tirsdag den 4. mai, og vekkerklokkene mine kimer. Det er tidlig, men hva gjør man ikke for en dame, spesielt for en ærverdig dame som har gjort ikke så rent lite positivt for Storbritannia og verden.
Av: Jørn Kristian Baltzersen
Det var ganske nøyaktig én måned tidligere at jeg hadde mottatt et nyhetsbrev fra IYDU (International Young Democrat Union). Jeg bestemte meg for å lese nyhetsbrevet der og da, og jeg angret ikke på det. Ved å gjøre det fant jeg ut at det ville være en jubileumsmiddag i London den 4. mai, og at baronesse Thatcher ville være tilstede. Heldige omstendigheter gjorde at jeg fikk plass. Moralen er: les nyhetsbrev, og les dem med én gang.
Jeg oppdaget kun efter at flyreisene var bestilt at middagen kolliderte med en total måneformørkelse. Det burde jo en så astronomiinteressert som forfatteren tenkt på. Dog spilte det ingen stor rolle. Det er ingen tvil om at jeg gladelig ville valgt bort en total måneformørkelse til fordel for en middag med Margaret Thatcher. Dessuten er været hverken i Oslo eller London det helt gode for himmelobservasjoner denne dagen.
Denne tidlige morgenen, 25-årsdagen for Margaret Thatchers tiltredelse som Storbritannias statsminister, ikler jeg meg smoking med sort sløyfe, som er antrekket for middagen. Ja, jeg vet at valgdagen var den 3. mai, og de som har behov for å krangle om hva som er den store dagen får gjerne gjøre dét. Jeg kommer meg ned til den grytidlige avgangen med Torp-ekspressen fra Oslo Bussterminal. En nesten 2 timer lang busstur til Sandefjord Lufthavn ligger foran meg. Torp har en spesiell plass på denne dagen. Denne lufthavnen er Norges mest kjente «private» flyplass. Det er betegnende at det som er kjent som en privat flyplass kun har en privat eierandel på 13,5 prosent. De største eiere er Vestfold fylkeskommune og Sandefjord kommune. Derefter følger et privat investeringsselskap og Stokke kommune. Slikt sett blir Torp et symbol på noe fryktelig galt ved dette landet. Torp blir da et tegn på at vi absolutt trenger en kraftig dose thatcherisme, for ikke å snakke om en egen «Thatcher», i dette landet.
På flyet har jeg litteratur til å fordrive tiden med, nemlig Gene Callahans Economics for Real People – An Introduction to the Austrian School. Boken kan absolutt anbefales for folk som ikke allerede er inne i den østerrikske økonomiske skole.
Jeg ankommer Stansted, og jeg stiller meg i lang passkø. Det er visst ekstra identitetskontroll som følge av øket beredskap i Storbritannia. Jeg tar Stansted Express inn til Liverpool Street Station, hvor jeg ser avisoppslag om uvedkommende pågrepet på begrenset område på Londons ndergrunnsanlegg, og hvor jeg også oppdager at McDonald’s har avstengt sine søppeldunker som følge av øket beredskap. Det regner i London, og heldigvis har jeg andre sko å reise i enn mine lakksko, som er nedpakket, slik at jeg slipper å vasse rundt i London med dem. Jeg skal ikke plage leseren med mine sysler i London frem til middagen, men jeg vil bare avslutte med at Burger Kings restaurant like ved King’s Cross Station ikke har sine søppeldunker avstengt. Forskjellen på «Hæ! Fløtt deg jeg ska’ fram»-kulturen, som spesielt er tydelig på T-banen i Oslo og den engelske høfligheten på undergrunnen i London trenger jeg ikke fortelle til noen som har opplevet begge deler.
Jeg ankommer The Savoy i London ca. 1830. (Nei, klokken min går ikke på norsk tid.) Mottagelsen er dog ikke før en time senere, men jeg er dog ikke den eneste som ankommer tidlig. Jeg kommer efterhvert i kontakt med noen. En hyggelig dame tar meg til og med for å jobbe på stedet. Når folk spør om det er en høyreregjering i Norge, er min løsning å fortelle om en koalisjonsregjering med en høyrestatsråd som vil ha kjønnskvotering i private bedrifters styrer. Det gir et ganske godt bilde på hvor håpløs situasjonen i Norge er.
Omsider er det tid for den offisielle mottagelsen, og folk som jeg snakker med, blir imponert over at jeg er kommet den lange veien kun for denne begivenheten. Selv synes jeg ikke begivenheten er så rent liten. Jeg tror selv at jeg er den eneste nordmannen og den eneste bosatt i Norge tilstede. Jeg er nok også den eneste der uten overnatting i England, eller ihvertfall Storbritannia. Jeg har hørt om folk som var kommet fra New Zealand, og senere traff jeg også folk fra USA, men de var der alle for lengre opphold. En hyggelig dame ønsker meg lykke til med å treffe Thatcher. Det måtte man jo få til i og med jeg var kommet så lang vei.
Middagen tar til i en stor flott sal. Det blir senere uttalt at man lett kunne fylt en sal som var 3 ganger så stor. Mange, som ikke er tilstede, er skuffet over ikke å ha fått plass. Rykter går om svartebørspriser på 2000 sterling. Selv ville jeg neppe betalt 2000 pund for adgang, men jeg ville heller ikke solgt min plass for et slikt beløp. Damen som under mottagelsen hadde fortalt meg om dette ryktet, sa hun ikke ville solgt sin billett for noen pris.
Kort tid efter at vi er blitt bedt om å sette oss blir vi bedt om å vende ansiktene mot scenen. En kort presentasjon vises. Vi blir presentert situasjonen før Thatcher, en situasjon som blant annet innebar at fagforeningen tilsynelatende styrte landet. Derefter blir vi presentert for paradigmeskiftet, hun som kjempet imot, og alt gikk efterhvert meget bedre. Melodien til Land of Hope and Glory spilles og salen synger med.
Alle blir bedt om å reise seg. Presidenten i Conservative Way Forward ankommer. Conservative Way Forward er organisasjonen innen Tory-partiet som har som mål å bringe Thatchers arv videre. Presidenten er ingen ringere enn kveldens hovedperson, Storbritannias statsminister gjennom 11 og et halvt år. Hun kommer gjennom salen og hilser på begeistrede folk på veien.
Et tema som ofte blir tatt opp med meg denne kvelden er Norges ikke-medlemskap i EU. Dette er også et tema med min sidemann på høyre side. Jeg forteller at Norge implementerer det meste av EUs direktiver som medlem av EØS. Jeg nevner imidlertid unntaket momsharmonisering, og jeg forteller om Norges ordning med matmoms og hvordan det f.eks. virker på Burger King, hvor momsen er avhengig om man sier om man skal spise på stedet eller ha maten med seg. Det er jo bare å si at man skal ta med seg og allikevel spise på stedet. Jeg får vite at det er slik det også fungerer i Storbritannia. Slik sett er den greske ordningen bedre. I Grekenland er det matmoms enten man spiser på restaurant eller kjøper maten i butikken, ihvertfall var det slik da jeg var der sommeren 2001. Ved diskusjoner om Norges forhold til EU kan jeg ikke unngå å fortelle at det er en fare for norsk medlemskap når norske sosialister ser hvilket godt redskap EU er for sosialisme.
Flere holder taler, og jeg hadde ikke ventet at Thatcher selv skulle holde tale. Jeg hadde jo hørt at hun ikke holder taler offentlig lenger. Nå får jeg altså en positiv overraskelse. Lady Thatcher går opp for å holde en tale. Talen er kort, og den skyver til side alt prat om damens skrøpelighet. Talen er klar og med vitalitet. For alle som mener at Thatcher er en arrogant og selvopptatt dame, må det nevnes at hun påpeker at dette var lagarbeide («It was a team effort»). (I programmet for arrangementet står det også sitert: «I’m sometimes told the the Scots don’t like Thatcherism. Well I find that hard to believe – because the Scots invented Thatcherism long before I was thought of.») Hennes tillit til at Michael Howard blir den neste britiske statsminister er nærmest til å ta og føle på.
Michael Howard, Tory-partiets statsministerkandidat, taler også. Han blir introdusert som en som det britiske Arbeiderpartiet omtaler som Thatcherite. I introduksjonen blir det også sagt at en slik karakteristikk er en feiltagelse, ikke i den forstand at det er feilaktig, men i den forstand at det er en taktisk feil fra motstanderen. Det er jo en fordel for Howard å bli omtalt på denne måten. Howard forteller om da han forventningsfullt ventet på telefon fra den nybakte statsminister. Det var lørdag den 5. mai 1979, og telefonen ringte. I den andre enden var det en stemme som sa: dette er en telefon fra «number 10», ville De akseptere en noteringsoverføringssamtale fra statsministeren. Howard sier at i og med at han kjente Thatcher kunne han faktisk ikke vite at dette var en spøk. Det fortelles om statlige selskaper som ikke «kunne» sette sine priser ned. Videre fortelles det om Thatcher-regjeringens motstand mot disse selskapenes manglende evne til kostnadsreduksjoner og reduksjoner på hele tredve prosent efter privatisering var gjennomført. Howard forteller også om et tilfelle hvor Thatcher skrev under på et dokument, og hvor hun tilføyet at det ovenfor er regjeringens syn. Så fulgte noen sider med Thatchers eget syn.
Jeg har et par ganger spurt min kamerat ved bordet om muligheter for å treffe Thatcher. Til å begynne med fikk jeg vite at dette ville bli svært vanskelig. Plutselig oppdager jeg at det er flere borte ved baronessen for å få autografert middagsprogrammet. Jeg stiller meg selvfølgelig i kø. Det blir omsider min tur. Jeg forteller at jeg fra et ikke-EU-land, som ved folkeavstemning sa nei 2 ganger. Jeg får til svar «I love Norway!». Enkelte vil kanskje mene at dette er tegn på svekkede mentale evner. Jeg vil imidlertid avvises dette. Jeg får mitt program signert, og jeg takker ved håndtrykk, noe som, med mindre jeg er svært uheldig, blir foreviget med mitt APS-kamera. Dette var stort.
Like før jeg fikk snakke med Lady Thatcher var folk blitt anmodet om å gå å sette seg, da det skulle serveres dessert. Jeg lystret dog ikke før jeg hadde gjort unna mitt viktige ærend og fotografert for ham som sto bak meg i køen, og som hadde gjort tilsvarende tjeneste for meg. Jeg går tilbake til bordet mitt og setter meg. Jeg viser autografen til min sidemann til venstre, og jeg forteller ham at jeg også har fått tatt et bilde. Han forteller meg at jeg kan sende bildet efter fremkalling til Thatchers kontor, og hun vil signere det og sende det tilbake. Det kommer jeg til å gjøre, samtidig som jeg sender et brev hvor jeg sier en god del mer enn det jeg fikk sagt på den korte tiden jeg fikk med henne idag. Jeg spør om Lady Thatcher ofte stemmer i Overhuset. Sidemannen forteller meg at dette skjer av og til, og at det nylig skjedde da saken om «Lord Chancellor» var oppe. Da gikk hun for å stemme imot.
En utlodning av en signert CD med taler av Thatcher finner sted. Man legger 10 sterling eller mer i en konvolutt og skriver ens navn utenpå. Middagen er over, og en det holdes en auksjon. 2 ting utloddes. Det ene er en avbildning med Thatcher. Dette går for fireogtredve tusen sterling. Bonus her er å drikke te med Lady Thatcher i Overhuset. Det andre er en bolle med Margaret Thatchers signatur på. Dette går for tretten tusen sterling.
Vi blir bedt om å reise oss. Lady Thatcher skal forlate åstedet. Jeg observerer flere som står klare med middagsprogrammer til signering. De håper å treffe baronessen på hennes vei ut av lokalet. Det gjelder å treffe ruten.
Middagen er over. Nå bærer det til baren. Der kommer jeg i kontakt med flere. Inntrykket av Thatchers tilstand er den samme. Dette er ikke i henhold til hva vi har hørt om hennes skrøpelige tilstand. Alle som kommenterer dette er enige om at de er fornøyd med den Thatcher de så ikveld. Et annet tema er det kommende parlamentsvalg. Det er en optimisme. Man tror Tony Blair vil sitte så lenge som mulig, for Blair vil ikke mere, og Arbeiderpartiets alternativ er derfor Gordon Brown, som er «Old Labour». Optimismen knyttet til Howards seier ved neste valg er absolutt tilstede. Jeg treffer noen amerikanere. En av dem uttrykker at egentlig burde Ronald Reagan ha vært tilstede idag, men har fått en trist skjebne.
Jeg blir sittende på hotellet som den siste. Jeg skal rekke bussen til Stansted klokken 4, 24 timer efter at jeg sto opp hjemme i Oslo. Omsider får jeg satt meg på Ryanairs flymaskin, og først da tør jeg virkelig gå inn for å sove. Jeg vet hvor nådeløs Ryanair kan være på dette området. Jeg har heldigvis ikke opplevet det selv, men jeg har hørt om det. Nei, dette er ikke et utfall mot Ryanair. Jeg skal ha meg frabedt byråkrater og «forbrukerrepresentanter» som skal påtvinge Ryanair garantier til sine passasjerer. De kan dra dit pepper’n gror. Jeg vet hva jeg får når jeg bestiller reise med Ryanair, og jeg vil ha retten til å få akkurat det så lenge Ryanair er villig til å gi meg det. Ryanair hadde en måned tidligere tatt 2 norske kroner for hver vei med skatter, avgifter og kredittkortgebyr i tillegg. Dette er ypperlig. Ryanair og O’Leary bør hylles som helter, sammen med andre lavprisflyselskaper, for deres bidrag til en positiv utvikling i persontransportmarkedet i Europa.
Jeg hadde nå opplevet noe som forsøksvis kan beskrives med ord, men det må egentlig oppleves. Jeg er nå omsider, efter nesten en times forsinkelse, noe som spiller en mindre rolle, da jeg uansett skal sove, hjemme i landet der høyrerevolusjonen endte ved at den borgerlige koalisjonsregjering gikk av fordi den ikke fikk gjennomslag for avgiftsøkninger. Jeg er hjemme i et land hvor «alle» tror på folks rett til å streike, mens de nekter andre å utføre jobben i mellomtiden og til å beholde jobben efterpå.
Jeg er hjemme blant folk som ser på minstelønninger som fremskritt. Om kvelden går jeg på foredrag i Den Polytekniske Forening. Finansministeren holder foredrag. Han er fra partiet Høyre, og han uttaler at oljen folkets eiendom. Jeg husker vel den samme finansministers besøk i samme forening før jul da temaet var pensjonsreform. Da sa han at vi måtte tenke på de norske likhetstanker i utforming av pensjonssystemet. Ja da, her trengs nok vår egen «Thatcher».
